Jeg tilhører peripatetikerne, vandrerne som gjør seg tanker mens de går. Vi har stolte forgjengere, som de gamle grekerne og den danske filosofen Søren Kierkegaard. Grekerne flanerte mellom sine mange søyler mens tankene deres lusket i ring. De ble aldri ferdige med å tenke. Derfor tenkes det fortsatt. Et lite trinn for markedsøkonomien Jeg hadde slikt å gjøre en dag og tok toget fra Reimegrend til Uppsete for å gå den mer siviliserte delen av Rallarvegen tilbake nedover Raundalen. På Reimegrend stasjon var det togkryssing, og østgående tog sto i ytre spor. Jeg hoppet ned på linjen og nådde en dør, trykket på knappen, og den åpnet seg.Det var langt opp til første trinn, for her fantes ingen bukk eller krakk å trø på som i gamle dager når man skulle entre toget utaskjærs.Jeg konstaterte at vinduene avslørte ingen tilskuere. Deretter brøt jeg den klassiske regelen for etisk så vel som estetisk fjellklatring og brukte kneet, fikk det opp på første trinn, og tok så et godt tak med venstre hånd i et eller annet, og heiste meg opp og inn.Ingen hadde oppdaget noe. En gruppe tyskere så flittig på naturen. Amerikanerne fortalte hverandre om alt det rare som hadde hendt bagasjen deres i Europa, hvor alt som var rart kunne skje og hadde gjort det.På Uppsete skulle flere av, og toget stoppet selvsagt slik at vognen sto utenfor perrongen, og her var det enda lengre ned til pukken. Ekteparet med hund nølte alle tre før de tok det store spranget. Jeg hadde ikke rappellutstyret med og hoppet etter usikret.Av dette kom den første tanke at jernbanen satser, men ikke på lokale kunder. Toget var fullt av utlendinger som skulle fra Bergen eller Voss til Myrdal for å se Norge i et nøtteskall, og infrastruktur for tilfeldige enkeltreisende, noe å trø på, er sikkert dårlig markedsøkonomi. Med litt apartheid På Flåmsbanen ble det slik at turisten som reiste alene fikk stå i godsrommet, hvor den som sto nærmest vinduet på celleveggen fikk en gløtt av den ville naturen oppover dalen. Det ble en mer og mer reservert opplevelse. På stadig flere dører og vinduer kom lappene om turistøkonomiens innføring av apartheid.Muligens er dette blitt bedre eller verre nå når Flåmsbanen er et enda mer populært innslag i turismen som kollektivt prosjekt.Ingen venter at det står folk på Reimegrend, av alle steder, for å reise videre med et tog som er stanset på spor 2. Skal jernbanen innføre beredskap for det tilfellet at solen skinner og undertegnede plutselig står der?Gamle og uføre tar ikke toget fra Reimegrend til Uppsete, hva skal de nå der? For sikkerhets skyld foreslår jeg at NSB i reiserutene, som er fulle av symboler, men har plass til flere, innfører ett for hvilke tog som ikke tar gamle og uføre eller folk i fysioterapi for vonde skuldre og ben, i tilfelle noen skulle ta feil og ville til Uppsete, fra Reimegrend på ytre spor. Eventuelt kan man opplyse: Dette toget krever at du er før til å klatre og hoppe. I så fall, god tur! Eller: Husk å ta med krakk. Dette toget har verken restaurantvogn eller krakk! Eller: Benytt romslig treningstøy. Unngå trange bukser!Jeg ser nå at det likevel er mange muligheter til å ta toget til Uppsete. Og hadde jeg brydd meg, hadde jeg nok funnet krakken i Pakkhuset på stasjonen på Reimegrend, eller langt nede mot pensen. Jeg føyer derfor til enda et forslag til ruteforklaring: Obligatorisk fremmøte ti minutter før togavgang for å sette på plass krakken, som du finner … og så videre.Bøndene forsvant fra Raundalen, nå bor bergenserne der i hytter og har bil. Jernbanefolk som skulle på arbeid skaffet seg også bil. De gamle og uføre dro motsatt vei av Uppsete, til Voss på sykeheimen, hvor de fikk både bord og krakk. Våre venner i vest Jeg gjorde meg tanker om dette mens jeg trasket, men fikk så anledning til å grunne over at det ikke er ukomplisert å være britiske militære på øving i Raundalen og sidedaler og unngå kontakt med norsk landbruk, som slapp munn— og klovsyken.En britisk militærbil kom kjørende og stoppet for noen sauer: Mor og barn. De var dessverre også dumme som sauer og stilte seg opp foran bilen, som de fant interessant. Ventelig protesterte de fortsatt mot at den britiske øvelsen fikk foregå på Vestlandet. Den hadde jo vært omdiskutert, så jeg i lokalbladet.Bilen tutet forgjeves mot de ullkledde demonstrantene. Opp med dørene. En forferdelig slamring. Demonstrantene beveget seg motstrebende til side uten at noen britisk soldat måtte ut av bilen for å etablere nærkontakt med det norske landbrukets representanter, fienden man hadde fått ordre om å sky.Jeg nærmet meg i samme øyeblikk sauene, mor og barn, og ga dem med presise ord beskjed om å styre unna så våre NATO-alliertes behov kunne dekkes på best mulig måte. De løp.I god form nådde jeg Reimegrend etter tre og en halv times marsj og kunne ha fortsatt til Vangen. Peripatetikeren får brukbar kondisjon dersom han i motsetning til de greske filosofene, som neppe var treningsnarkomane, kommer seg ut av søylegangene. Så de en krakk, satte de seg nok på den.