André Brink har en lang og ærerik fartstid i den norske bokheimen, men det spørs om han noen gang tidligere har etterlatt seg et sterkere visittkort enn med årets roman. Det eneste negative som kan sies om «Den andre siden av stillheten», må Mona Lange svare for. Hun har ikke hatt en udelt heldig hånd med oversettelsen, blant annet benytter hun seg flere ganger av helt feilaktige uttrykk, som når diverse sysler om bord i et skip omtales som «husarbeid».

Men la ikke denne lille skavanken skygge for en litterær bedrift av rang, der Brink tar i bruk hele sin fantasikraft og forestillingsevne for å reise et monument i ord over Hanna X, én av et tusentall kvinner som av nød langt mer enn lyst, fristet lykken i den tyske kolonien Sørvest-Afrika i begynnelsen av forrige århundre. Sjangermessig står vi overfor et dokudrama for å si det med tv-terminologi, en blanding av historiske fakta og fri diktning. Men forfatteren lar det klart og konsist fremgå hva som er hva i sine diskré opptredener i en fortelling som veksler organisk mellom hendelsene i den keiserlige utposten på det afrikanske kontinent, og fortidens Tyskland.

Begge tidsplan tonesettes i mørkeste moll. Med en nesten kvalmende detaljrikdom og ubønnhørlig direkthet, skildrer Brink den foreldreløse Hannas vanskjebne på barnehjemmet med det drepende ironiske navn Jesu Små Barn i Bremen, et religiøsitetens skrekkregime av verste sort. Når hun sendes ut i tjeneste hos det såkalt bedre borgerskap, går hun imidlertid fra asken til ilden. Hanna misbrukes seksuelt av den ene maktfulle mannspersonen etter den andre, hun oppfattes som en ren bruksgjenstand, et tomt hylster til fri avbenyttelse for det mannlige kjønnsorgan. Men det er denne tomheten Hanna går inn i og etter hvert bemektiger seg ene og alene med åndskraft som ammunisjon. Hun skaper seg et tankenes og drømmenes frirom som er uplettet og uangripelig selv om overgrepene mot henne bare øker i sadistisk grusomhet, og når toppmålet like etter ankomsten til det nåværende Namibia.

Langt inne i ørkenen, i det fengselsaktige nonneklosteret Frauenstein, planlegger Hanna sin hevn for de lidelser mannssamfunnet har påført henne, en hevn hun iverksetter med en Jeanne d'Arc's iherdighet og kløkt, men samtidig viker tilbake for å fullføre, nettopp for å kunne bevare sin menneskelighet — den menneskeligheten hun livet igjennom er blitt forsøkt berøvet. «Den andre siden av stillheten» er på sitt beste ganske enkelt mirakuløs lesning. Beretningen dirrer av en sanset nærhet til stoffet som ikke gjør blind, men tvert imot lar det leve seg sjeldent dypt inn i leseren, i en slik grad av Hannas historie blir en førstehånds erfaring, et fast forankret fellesanliggende. Bare så det er sagt: André Brink har ikke akkurat svekket sitt Nobelpris-kandidatur med denne boken.

ANMELDT AV

PÅL GERHARD OLSEN