STEINAR HANSSON

Jens Stoltenbergs invitasjon til SV og Senterpartiet om å danne en regjeringskoalisjon er i hvert fall en interessant begynnelse.

Utspillet er relativt positivt mottatt hos de to partiene som er invitert. Dette kan bli begynnelsen på en prosess hvor også Kristelig Folkeparti til slutt skifter side. En bred koalisjon vil ha en sjanse til å danne en flertallsregjering. En slik front vil også være en mektig kraft mot de to høyrepartiene som snart mønstrer halve velgerskaren.

Tanken om en koalisjon av sentrum-venstrepartiene burde ikke være noen sensasjon, men i Norge er det en stor nyhet at Arbeiderpartiet faktisk mener alvor med å ville regjere sammen med flere andre partier. Jens Stoltenbergs utspill i forrige uke er riktignok bare en forlengelse av hans egne og Thorbjørn Jaglands generelle frierier før siste stortingsvalg. Men det er et par avgjørende forskjeller.

Denne gangen er SV tatt inn sammen med ett eller flere sentrumspartier. Dessuten kommer invitasjonen i lang tid før neste stortingsvalg, slik at mulighetene for å skape et alternativt er reelt. I tillegg er det interessant at det er Stoltenberg som åpner for SV og Senterpartiet. Hittil har han egentlig aldri ønsket andre samarbeidspartnere enn Kristelig Folkeparti. Han har betraktet KrF som langt mindre fiendtlig mot modernisering, gasskraft og EU, enn SV og Senterpartiet, to partier som han i bunn og grunn har sett på som umulige partnere for de politiske prosjektene han har vært mest opptatt av.

Men politikk er det muliges kunst. Når det ønskelige er umulige, må det mulige søkes. Det skal heller ikke glemmes at Stoltenberg med sitt utspill kommer mange kritiske røster i eget parti i møte. Det er en utbredt stemning i Arbeiderpartiet for å danne en fastere allianse med nettopp SV og Senterpartiet. Det er mulig Stoltenberg ikke kunne ha hindret et stormløp for en slik strategisk endring.

I debatten frem mot høstens landsmøte har mange stått parat til å kreve en tilnærming til SV og en avskrivning av KrF. Nå har han kommet debattantene i forkjøpet, og han vil få mange godord fra egne partifeller for dette taktskiftet. Det oppfattes både som et initiativ til et mindre lukket parti, og som et skritt til venstre.

Bordet fanger Jens Stoltenberg. Hvis SV og Senterpartiet i formelle former tar imot hans invitasjoner, og de tre partiene etter hvert ender i sonderinger, er mulighetene store for at de også kommer frem til en plattform å gå til valg på. Hva slags regjering skal det bli? I hvert fall ikke en regjering som fører Norge inn i EU. Heller ikke et regime som bygger gasskraftverk. Noen dynamisk landbruksrasjonalisering kommer ikke til å stå på programmet. Distriktsstøtte og offentlig sektor kommer neppe til å bli slanket. Det vil med andre ord bli omtrent som nå i disse evige spørsmålene. I Stoltenbergs koalisjon vil SV og Senterpartiet ha omtrent samme halve vetorett som KrF har i dagens regjering når det gjelder disse mest omstridte sakene.

Spørsmålet vil dermed være hva Jens Stoltenberg ellers har å fare med. I den sittende regjeringen har Høyre initiativet når det gjelder reformer. Slik kan man tenke seg at rollen også blir for Arbeiderpartiet i den påtenkte koalisjonen, bortsett fra at i øyeblikket vet ingen hva Arbeiderpartiet egentlig vil, hvis det ikke får bygge gasskraftverk, modernisere offentlig sektor eller føre landet inn i EU.

Det kan likevel være mange fordeler ved at det nå tas initiativ til en ny front, selv om det skjer før politikken hos det største partiet er ferdig utformet. Samarbeidet kan skape en egen atmosfære. Samtidig kan en vellykket frontdannelse til venstre bidra til å gjøre norsk politikk klarere. Det er trolig det viktigste bidraget ved det nye koalisjon-initiativet. Velgerne får to mulige flertallsalternativer å stemme på. Dessuten stilles Kristelig Folkeparti overfor et interessant valg. KrF har i dag nøkkelen til hvem som skal regjere landet; partiet sitter på vippen mellom høyre— og venstresiden i Stortinget, og det kan få samme posisjon etter neste valg. Selv om Kjell Magne Bondevik bare ytrer glede over å ha valgt Høyre, er stemningen i hans parti for øvrig temmelig kritisk til avhengigheten av både Høyre og Fremskrittspartiet.

Det har tatt uhyggelig lang tid fra Arbeiderpartiet mistet sitt rene flertall i 1961 til dagens erkjennelse av at det er på tide å regjere sammen med andre enn seg selv. Det måtte først skje en valgkatastrofe før tanken kunne bli strategi. For SV - medregnet forløperen SF - starter selve partihistorien i samme år som Ap mistet sitt flertall. Ingen andre norske partier har hatt en så lang parlamentarisk historie uten å komme i regjering, enn si ville komme i regjering. Nå kan over 40 års vandring i ørkenen nærme seg slutten - hvis velgerne setter pris på den nye fronten. Det er det på ingen måte sikkert at de vil gjøre. I 2005 kan Norge like gjerne få en høyremajoritet som et flertall fra sentrum til venstre.

Uansett er Stoltenbergs initiativ prisverdig. Det skaper dynamikk og gjør norsk politikk skarpere.