Steinar Hansson

Demonstrasjonen i Oslos gater tidligere denne uka ble et vakkert skue. Tross dystre forhåndsvarsler og en halvt avstengt by, ble opptoget mot Verdensbanken fritt for vold og hærverk. Oslo-demonstrasjonen skiller seg ut ved sin fredelighet, men likner ellers på mange tilsvarende manifestasjoner i forbindelse med globale toppmøter de siste årene.

Solidariteten med den fattige verden står i sentrum, og vredens objekt er glo-baliseringens fora, enten de går under navn av Verdensbanken, IMF, WTO, OECD, G8 eller EU. Målsetningen om å be-kjempe fattigdommen i verden skal man være ganske kynisk for å erklære seg uenig i. Likeså tanken om at vi i de rike landene bør bidra mye mer. Men attacenes viktigste målskive — globalisering og frihandel – er det vanskeligere å dele motstandsbegeistringen for.

Nødvendig med handel

Globalisering er naturligvis et så omfattende begrep at det lett kan oppfattes som et altetende spøkelse, en moderne form for en bibelsk gresshoppesverm, som legger marken øde der den farer frem - eller rett og slett som en ny variant av kolonialisme og imperialisme. Men globalisering er en mye mer innfløkt og mangeartet prosess enn gammeldags koloniutbytting og imperialistisk undertrykkelse. Globalisering har også frigjøringens muligheter i seg. Åpning av landegrenser og redusering av hindre for bevegelse av kapital og varer, kan være svært tjenlig for land som satser på utvikling.

Globalisering er et ord som blant annet innebærer økt handel. Og uten økt handel, er det nesten utenkelig at fattigdommen i den sørlige verden noen gang kan utryddes. På lang sikt er utvikling av egen handel viktigere enn mottagelse av u-hjelp. Derfor forundrer den intense protesten mot frihandel som går igjen i alle demonstrasjonene mot de internasjonale topp-møtene. Særlig på ett område burde protestene ha stikk motsatt fortegn, og kreve at tollmurene ble revet ned, ikke bygd opp: Festningsverkene rundt Europas jordbruk er drepende for landbruket i den tredje verden.

Den rike verden bruker seks ganger så store beløp på å subsidiere og beskytte sitt eget landbruk som på samlet bistand til utviklingslandene. Hva hjelper det med 50 milliarder dollar i u-hjelp når 300 milliarder årlig settes inn for å holde u-landenes varer utenfor våre grenser? Det er bemerkelsesverdig at halvparten av hele EU-systemets budsjett går til å støtte eget landbruk. Den summen vi bruker her i landet er heller ikke beskjeden.

Det er lettere å kreve at G8-landene eller Verdensbanken sletter gjeld og gir mer bistand enn det er å kreve at europeiske bønder ikke lenger skal subsidieres - med de ubehagelige konsekvensene som da vil følge. Dessverre er det likevel slik at det beskyttede europeiske landbruket er en av de største hindringer for handel – og dermed vekst og utvikling - i Afrika.

Styrket debatt

Å bekjempe fattigdommen i verden er en formidabel oppgave. Den generasjonen som i dag leder verden har ikke maktet oppgaven, tross 40 år med u-hjelp, mange gode hensikter og sterke idealer om solidaritet og utvikling. De landene i den tredje verden som har lykkes best med spranget fra fattigdom til velstand, har ikke vært mottakere av bistand i alminnelig forstand. Landene i det sørøstlige Asia har først og fremst vokst seg rike ved egen hjelp. Men der hvor de store utviklingstiltakene er satt inn, som i Afrika, er gjeldsbyrde, fattigdom, korrupsjon og stillstand fortsatt utbredt.

Vil mer av samme medisin gi like dårlige resultater i framtiden? Spørsmålet må stilles, selv om svarene kan være så ubehagelige at de fører til apati. Hva hjelper når så mye har hjulpet så lite?

Det mest oppløftende ved de store demonstrasjonene mot verdens mektigste institusjoner er at en ny generasjon ikke har denne apatien. De unge demonstrantene krever handling og ansvar. At de muligens foreskriver feil politikk og kanskje er enda mer naive enn Vesten var den gang man trodde utviklingshjelp og afrikansk sosialisme skulle løfte de tidligere ko-loniene ut av fattigdommen på relativt kort tid, er tilgivelig.

En globalisert verden kan ikke i all evighet leve med den enorme forskjellen som vi i dag har mellom de fattige og de rike landene. Et utslag av globaliseringen er at man ikke både kan snakke om en sammenvevd verden, og samtidig opprettholde eller øke de ekstreme forskjellene i levestandard.

Men hva som er den beste medisin mot de miserable forholdene, er det få forunt å vite. Derfor er kanskje det beste som kommer ut av den nye demonstrasjonsbølgen en oppvåkning av debatten. De av oss som ikke tror at proteksjonisme og nei til friere handel er rett vei, tvinges til å reflektere over det voldsomme engasjementet fra en ny solidaritetsgenerasjon - og de demonstrerende bør også benytte tiden mellom slagene til å vurdere om deres resept er holdbar, eller om deres gode forsetter bare brolegger en ny vei til fortapelse.