Den tyske kansler, Gerhard Schröder, tenkte høyt og så fordelen med et føderalt Europa der Kommisjonen er regjering og EU-parlamentet et skikkelig parlament.

Degradering Det ville degradere medlemslandenes regjeringer som EUs sentrale aktører, i tillegg til at landenes parlamenter fikk en konkurrent med politisk potens. I dag er Ministerrådet EUs bestemmende organ og fungerer som et erstatningsparlament sammensatt av den utøvende makts medlemmer.

Sært er det, men EUs måte å normalisere det på at unionen befinner seg i en overnasjonal prosess uten å være nådd målet, ja uten å kjenne det, fordi det ikke hersker enighet om hvor man skal.

Noe måtte han si Hva mente Paris? Ingenting. Prestisjeblytunge Le Monde fastslo at Frankrike frasa seg EU-initiativet etter i årtier å ha hatt det sammen med Tyskland. Tyskerne overtok alene. Tjente det Frankrike?

Den franske tausheten etter sosialdemokraten Schröders utspill var så påfallende og derfor talende, at statsminister og sosialist Lionel Jospin mandag ble nødt til å tenke hørbart han også. Og han tenkte at dette var å gå for langt.

Jospin foretrakk EU som «en føderasjon av nasjonalstater». Det lød mer dristig enn den gamle nei-mann Charles de Gaulles «fedrelandenes Europa» og måtte gjøre det siden den nå både avgåtte og døde sosialistiske president François Mitterrand sammen med Schröders kristeligdemokratiske forgjenger Helmut Kohl en gang dannet EUs overnasjonale fortropp.

Mitterrand ville binde og kontrollere et samlet og sterkere Tyskland til EUs felles styring. Da måtte Paris gi opp de Gaulles angst for å miste fransk storhet i en europeisk utvanning.

Vel så Frankrike sin stilling som europeisk stormakt som naturlig, en selvsagt sak, og franske atomvåpen hjalp til, men i politisk praksis kunne posisjonen bare sikres med den fransk-tyske aksen, som inneholdt påstanden om en fransk-ledet jevnbyrdighet mellom Frankrike og Tyskland, som vokste økonomisk og følgelig politisk.

Den franske angsten igjen Den tyske samlingen ga uvelkomne vyer om forrykket balanse. Den søkte Mitterrand å bevare med et nytt fransk-tysk fremstøt for EUs fordypning. Det samsvarte med Kohls erklærte ambisjon; Tyskland skulle ikke være tysk først og sist, men europeisk. Forpliktet i EU.

Men Mitterrands overnasjonale sprang var ikke et fullført byks. Det bygget selvmotsigende på fransk(-tysk) kontroll med utviklingen i EU. En nasjonal overstyring av overnasjonaliteten for fortsatt å sikre de franske interesser.

Når Schröder vil hoppe videre, mobiliserer han den franske bekymring som fikk Mitterrand til å ta sats. Engstelsen for at Frankrike reduseres til et land i Europa blant alle andre land i Europa, bundet av EUs sentralstyrende flertallsregime. Og antagelsen om at Tyskland vil være tungt nok til ikke å forsvinne i mengden, men tvert om kommer til å dominere den.

Jospin demonstrerer Frankrikes kvaler. Han må holde den tyske kansleren tilbake, men kan ikke bryte den fransk-tyske EU-alliansen. Han avviser det tyske forslaget og snakker rundt saken og driver utholdende ordmagi for å gi Frankrike tid:

EU er et politisk prosjekt, en samfunnsmodell, et perspektiv på Europa. Innholdet er viktigere enn formen, enn diskusjonen om føderasjon, som kan bety noe løsere. Enn en føderasjon. Men et prosjekt uten å tenke på formen som skal bære det? Jospin tenker så det knaker.

Byråkratenes fjernstyring er blitt et problem for EU i forholdet til unionens borgere. Jospin snakker om EUs innhold, det sosiale Europa, og om behovet for politisk styring, men ikke Schröders føderale styring. Form og innhold. Tyskeren og franskmannen snakker forbi hverandre, om EUs to sider.