Det er så mafióso. Nettopp det. En eks-statsminister dømmes for bestillingsmord på en brysom journalist. 24 års fengsel skulle bety straff på livstid for den 83 år gamle Andreotti i stedet for statusen som senator på livstid, men slik går det ikke. Alderen fritar, anke videre også. Andreottis advokat går til landets høyesterett. Andreotti gjentar at dette, altså anklagen, er absurd, mens den straffende dommeren etter vanlig skikk og bruk mottar drapstrussel.

Akkurat han

Kristeligdemokraten Andreotti symboliserer det politiske etterkrigsregimet i Italia, og derfor gjør det inntrykk når regimet ved dets ledende skikkelse sågar dømmes for mord. Post mortem. I årtier styrte kristeligdemokratene med koalisjoner hvor en fast krets av partier deltok. Regjeringskrisene var hyppige, men de samme partiene fortsatte, for opposisjonen var kommunistisk og kunne ikke slippe til. Italienerne så stadig Andreotti i svingdøren. Syv ganger, påstås det. Det er vanskelig å huske.

Makt som vane korrumperte her som i Øst-Europa, men da Sovjetunionen og kommunismen falt, falt også monopolet i Italia og åpenbarte fordervelsen. Velgerne dømte regjeringspartiene, og noen representanter for regimet fikk også møte juridiske dommere.

Andreotti ble stilt for retten i 1996 og frikjent i 1999 både for medvirkning til mord og tilknytning til mafiaen, men nå fant ankedomstolen i Perugia det bevist at han sto bak da Mino Pecorelli ble drept i Roma i 1979, angivelig for å skjule Andreottis forbindelser til mafiaen. En annen ankedomstol behandler frikjennelsen for mafiabånd.

Pecorelli beskrives ikke just som en idealist i pressens og samfunnets tjeneste. På den andre siden er det ikke dødsstraff for ikke å være idealist. Pecorelli skal ha hatt forbindelser til politiet og adgang til avhørene som terroristene i De røde brigader foretok av kristeligdemokraten Aldo Moro da de i 1978 bortførte ham. Moro skal ha fortalt om tråder fra kristeligdemokratene og Andreotti til høyreekstrem terror og til mafiaen.

Det ville være galt å si at rettsoppgjøret med korrupsjon og maktmisbruk gikk på skinner uten avsporing etter regimefallet i 1990-årene, og kritikerne så frikjennelsen av Andreotti i 1999 som et tilbakeslag. Det er 23 år siden drapet på snushanen Pecorelli, og derfor fremføres ekstra-anklagen at noen fortsatt snakker sammen mafióso for å redde sine.

En av samfunnets støtter, en venn av alle andre med makt, også personer som fortsatt har det, en venn ikke minst av Vatikanet og pavene, er dømt for mord. Media melder at kirkens menn sier at de ikke vet hva de skal tro om de ikke kan tro på Andreotti.

Grandiost

90-årenes grandiose ironi var Silvio Berlusconi som mannen for den nye tid. Han samlet pengemakt og mediemakt og føyet nå til politisk makt. Mer enn noen symboliserte han den smarte forbindelsen mellom pengene og politikken. Men Berlusconi skåret nettopp som økonomisk suksess, som handlingsmenneske, heretter for hele Italia.

Hans første koalisjonsregjering raknet, men nå leder han en ny versjon. Berlusconis politiske karrierevei har imidlertid vært full av forstyrrende avstikkere til rettssalene, hvor hans folk har hatt mye å gjøre fordi domstolene gransket økonomisk og politisk maktmisbruk knyttet til Berlusconis finansimperium. Berlusconi klaget over en kampanje mot ham, han var ikke under loven, men offer for den, Janteloven på italiensk. Så enkelt var det.

Handlingsmennesket Berlusconi likte lite å bli forstyrret, og han har brukt sin makt som regjeringssjef for å påvirke landets lover slik at de sikrer rettsstaten, som han vil si det, slik at det blir vanskeligere å forfølge uskyldige som ham selv og hans folk.

Berlusconi er imot at rettsapparatet plager forretningsfolk og politikere eller politiserende forretningsfolk i deres innsats for Italias fremgang, og derfor synes han heller ikke om dommen mot Andreotti. Når en domstol feller en tidligere statsminister for medvirkning til mord, hva kan man ikke da finne på å gjøre mot hans etterfølgere? Vel ga penger makt, mye makt, men her gjelder det å sørge for at også lovene beskytter. Berlusconi ringte til Andreotti og ga trøst.

Litt for alvorlig, dette

Flere enn Berlusconi føler ubehag. Dommen over Andreotti krever for store konsekvenser, den roper på et dypere oppgjør med årtiers samfunnsmakt og maktutøvelse i Italia. Det blir for alvorlig, mer enn at noen partier i 1990-årene ble dømt av velgerne og noen personer av jusen. Noen under Andreottis verdighet.

Europeisk presse gjengir motanklager fra det som man kaller det politiske establishment om at anklagere og dommere selv nærmer seg maktmisbruk i den ti år gamle kampanjen mot politisk korrupsjon og andre forbrytelser. Det er dette videre armslaget Berlusconi vil ta fra dem, i landets interesse selvsagt, og så faller nå en gang hans og landets interesser sammen.

Andre nøyer seg med å fastslå at dette var dramatisk, altså: Er det virkelig så galt fatt at en statsminister har vært med på dette? I det ligger saktens håpet om at dommen er feil, som en skjult kritikk av domstolen. Italias president, Carlo Azeglio Ciampi, sier at han er foruroliget over dommen, og så pass må og kan han si, for foruroligende er det enten den er korrekt eller felt på sviktende grunnlag. Det er som om man sier at dette har ikke lov til å være sant.

Georg Øvsthus