Men der Otto Hagebergs «Svidd sjel» er en vidtfavnende biografi som ikke tar snarveier, beveger Egil Ulateig seg direkte inn i stormens sentrum: utuktssaken som ble reist mot Skrede i 1936. Og der Hageberg går på gummisåler og bare hinter om at ikke alt gikk riktig for seg både før og under rettsforhandlingene, er hele Ulateigs bok fundamentert på det premiss at Skrede ble utsatt for et usedvanlig rått komplott med mange aktører.

Ulateig går grundig til verks for å underbygge sin hypotese. I fascinerende historiske sveip tar han for seg den stolte, men fremskrittsfiendtlige storbondekulturen i norskdomssetet Vågå der Skrede vokste opp, og også vendte tilbake til som fullbefaren lærer med rød partibok og Tidsskrift for seksuell opplysning på baklommen. Sett med Ulateigs briller måtte det bli bråk av slikt, og han fører tungtveiende argumenter i marken for at de reelt sett herskende kreftene i det tett sammenskrudde bygdesamfunnet så seg tjent med å gi den fremfusende Skrede reisepass. I ryktespredning fra noen vidløftige tenåringsjenters munn fant de middelet for å nå sitt mål, skal vi tro forfatteren. Forflytter vi oss til lagmannsrettens behandling, griper Ulateig fatt i et opprop fra 25 brave bygdefolk, i hurten og sturten telegrafert til rettslokalet i Gjøvik. Denne indignerte imøtegåelsen av Skredes bramfrie uttalelser om undertrykkelsesmekanismenes virkemåte i Vågå, et kroneksempel på utidig påvirkning av jurymedlemmer, fikk aktor ufattelig nok anledning til å lese opp i retten.

Også andre trekk ved rettssaken virker tvilsomme, til dels hårreisende sett med nåtidige øyne, men i tillegg gjør Ulateig (som Hageberg, men klarere formulert) et poeng av at Skrede sannsynligvis både i styre og stell i hjembygden og senere i tiltaleboksen fremsto som sin egen verste fiende. Han var rett og slett for flink, for veltalende, for selvsikker. Med en sarkastisk sans som slekter på Skredes, kunne vi si at hans skarpe hjerne (og blikk) for enkle sjeler som Dagbladets såkalte stjernejournalist Axel Kielland og den kommende Hamsun-dødaren Gabriel Langfeldt, var ensbetydende med et anlegg for demoni og derav unevnelige handlinger.

Å kalle boken for «Korsfestelsen», rimer godt med Skredes rent faktiske skjebne, vel å merke hvis en ikke slutter der, men fortsetter med det korset Skrede bar i sin diktning gjennom tre tiår etter krigen. Dette korset kan som anført om Hagebergs biografi ha minst to sider; det kan springe ut av et behov for soning for en utilgivelig forbrytelse, eller det kan være et mer generelt uttrykk for tilværelsens iboende meningsløshet, hvori opptatt det å bli grunnløst domfelt. Etter å ha lest Egil Ulateigs inntrengende, men sindige og saklige forsvarsskrift, skal det hard hud og en stor porsjon stivsinn til for ikke å helle mot den oppfatning at et justismord omsider er blitt dokumentert.

ANMELDT AV

PÅL GERHARD OLSEN