Det er tre fundamentale grunner eller essensielle trekk i kongedømmets idé som motsier at arvefølger og kongehus skal ha mulighet til å kunne velge en «commoner» (alminnelig borger, person uten noen adelsrang) til landets neste dronning eller prinsgemal.

For det første: Kongs— eller dronningemnet må finne sin gemalinne/gemal fra de historisk adelige familier for å opprettholde dels det mytiske (som også er knyttet til århundrer av slektsbånd) og dels det historiske element som har betydning for nasjonens identitet og selvforståelse (Det danske royale hus har hittil hatt en sterk nasjonal stilling på grunn av bl.a. dets fulle adelige linje gjennom tusen år).

Kongedømmet er en sentral nasjons- og historiebærende institusjon, og det gjør nasjonens fortid nærværende i «kjød og blod».

Dette definerer kongens og dronningens helt særegne status. Kongens person skal slik, og derfor, kunne erobre folkets respekt og kjærlighet (ref. Kong Karl Johans dictum: «Folkets kjærlighet, min belønning»), men som riktignok like meget tilkommer det kongelige symbol.

Utfra disse forhold kan man forklare og begrunne en mengde privilegier og materielle goder, betalt av folket, som tilfaller kongen og kongehuset, men som ikke har noen basis i motsvarende reelle ytelser fra kongesiden. Folket betaler for en konge og et kongehus som opprettholder sin mytisk-historiske tradisjon. Spissformulert: Det betaler for hva og hvem kongen og kongefamilien er, og ikke for det arbeidet de måtte utføre for landet. For det andre: Muligheten for kongs-/dronningemnet til å velge sin gemalinne/gemal blant «commoners» bryter mot den innebygde stabilitet og relative forutsigbarhet som hører til kongedømmets institusjon og idé. For det tredje: En slik mulighet er, på dypplanet, udemokratisk.

Vi ville velge en republikansk president, og dennes fru/mann og barn ville være uten relevans for nasjonens fremtid per se, og derfor kan vi ikke akseptere at et ikke-valgt kongs-/dronningemne skal kunne velge sin gemalinne/gemal blant «commoners» der både denne og felles barn vil ha relevans for kongehusets og kongedømmets fremtid, og ikke en ektepartner fra den klasse i Europa (historisk eller arvelig adel) som er knyttet til kongeinstitusjonens begrep, historiske tradisjon og Grunnlovens intensjon som nettopp folkeviljens valg av kongedømmet som statsform bygger på. En norsk arvefølgers opphav har ingen legitim basis til suverent å elevere arvefølgers «commonervenninde/ektepartner» til «royal» status; den rett hører heller ikke til Stortinget. Grunnloven er ikke, utfra dagens situasjon, innholdsmessig og begrepslig fullstendig på dette punkt, men utfra den historiske kontekst den er skapt i, er intensjonen klar og ubestridelig. Grunnlovens § 7 sier at hvis der ikke eksisterer en arvefølger, har kongen rett til å foreslå sin etterfølger som så må godkjennes av Stortinget.

Dersom Stortinget ikke aksepterer kongens valg, kan Stortinget selv utpeke neste konge. Grunnlovens forfattere kunne selvsagt ikke ha tenkt på den mulighet at en konge ville foreslå, eller Stortinget ville utpeke en «commoner» eller for eksempel en kvart eller 16-dels adelig til ny konge, men ifølge historisk konvensjon og kongeinstitusjonens begrep foreslå eller utpeke en prins fra et annet europeisk kongehus, ei heller tenkte de på den mulighet at en arvefølger skulle ønske seg, enn si insistere på et valg av en «commoner» som ektepartner. (Det ville være som forventet at grunnlovsforfatterne skulle ha regulert adgangen til å delta på månereiser!).

Grunnlovens § 5 sier også at kongens person er «hellig», noe som nært bekrefter vår fortolkning av Grunnlovens intensjon vedrørende kongedømmet som institusjon og statsform, og er et ekko av «Konge av Guds nåde» med paven som «The King-maker» i tidligere århundrer. En konge og hans dronning med prinser og prinsesser er organisk-begrepsmessig knyttet til det historiske adelsvesen, som toppen på en pyramide, hvor underskogen i adelsvesenet representeres av titler som storhertug, hertug, jarl, marquis, baron, lord, ridder osv. Vi kan derfor ikke forestille oss adelskapets eksistens uten kongehus siden kongen/dronningen er den eneste med legal rett til å elevere personer til adelskap. (Paven og et par suverene ridderordener har denne rett også, men det er en annen sak.) Adelskapet opprettholdes og utstråler, så å si, fra kongens/dronningens singularitet, som den øverste og enegyldige skaper av adelskapet i sitt domene. Men kan vi akseptere et kongehus uten det resterende adelsvesen? Svaret her er betinget av hvilket perspektiv vi anlegger: Svaret er ubetinget «nei», dersom vi har som forutsetning at det resterende adelsvesenet (underskogen vi har nevnt ovenfor) i hele Europa ble avviklet, men svaret «nei» er pragmatisk, ikke teoretisk, da de rent kongelige slektsmedlemmer da ville være for få i antall i dagens Europa til å kunne holde genetiske friske kongefamilier over tid.

Svaret «ja» dersom perspektivet er rent nasjonalt, f.eks. Norge, men da må det norske kongehus se seg selv som del av toppen i det europeiske adelsvesen, hvor der ennå finnes en stor underskog av historisk høy- og lavadel, og rekruttere sine ektepartnere fra de andre kongehus eller fra den historiske underskog av adelige familier. Norge konstitusjonelt avviklet adelsvesenet for mange generasjoner siden, men opprettholdt likevel kongedømmet. Det er i seg selv en anomali, som nettopp har ført til at det norske kongehus er nødt til å «parasittere» på utenlandsk adel for å opprettholde sin egen slekts høyadelskap, som er den nødvendige forutsetning for at et slektsmedlem har konstitusjonell rett til den norske «trone».

Det norske kongedømmets krise har sin årsak i kongefamiliens, Stortingets og Høyesteretts historie- og tankeløse aksept av kronprinsens ekteskap med en «commoner». Sonja Haraldsen kunne aldri få adelskap, da kongen i Norge ikke har rett til å adle. Hun gifter seg heller ikke til norsk adelskap da det ikke eksisterer. Der eksisterer den rest av adelskap i Norge som utelukkende er forbundet med personlig eiet av den kongelige slekt, og i grader i henhold til blodsarven, og som derfor en «pseudo»-dronning legalt sett. Kronprinsen er allerede 50 prosent «commoner» selv, og hans eventuelle barn blir nå 75 prosent «commoner» uten rett til den norske «trone». Grunnlovens intensjon gjør det heller ikke klart at Haakon har arvefølgerett – som halvt «commoner» selv.

Kronprins Haralds ønske om å gifte seg med en «commoner» i sin tid tok trolig myndighetene «på sengen», og aksepterte hans ønske. Men deres godtakelse av neste generasjons «da capo», har skandalekarakter, og klart igjen strider mot Grunnlovens intensjon og historiske forutsetning.

Der var mulighet nå for en sakte restituering av det historiske adelskap i den norske kongeslekt, og derved også en sjanse til å redde kongedømmet, dersom myndighetene og kong Harald hadde forlangt at Haakon skulle velge en prinsesse eller en annen ung dame fra europeisk høyadel til ektepartner. Den nygifte damen til kronprinsen, har verken konstitusjonell, internasjonal privatrettslig eller ifølge europeiske konge- og fyrstehus tradisjonelle «kanon» adgang til å bære tittel «kronprinsesse», som er en av de høyeste europeiske adelstitler.

Hun er uten adelsrang og adelsrett, og vil i så fall fremstå som den andre store norske inkarnerte selvmotsigelse, etter Haakons mor. En akseptabel tittel for henne kan, så lenge showet pågår, for eksempel være «kronprinsgemalinne» – men ikke «kronprinsesse». Dersom damen gis anledning å titulere seg som «kronprinsesse», står vi ovenfor et tittelbedrageri på høyeste statsnivå, som bør vekke internasjonal rettslig interesse. For øvrig er tyveri av eulogistiske symboler og prestisje en risikofull øvelse som oftest ender som en latterlig sak. At kronprinsen har insistert på valg av «commoner» til ektepartner, er bare å ta til etterretning, men konsekvensene for det norske kongedømmet synes ikke å være overskuet verken av ham selv eller hans familie.

Det er bemerkelsesverdig at de norske politiske og rettslige instanser ikke forstår den begrepsmessige essens og historiske karakter av kongeinstitusjonen som kjernen i vår statsform, og ser den erosjon som foregår innen den norske kongeslekt og heller ikke er opptatt av den konsekvens dette har for vårt statsform! Det er ikke logisk mulig å akseptere et «borgerlig kongehus» som representerer en contradictio in adj'ecto; det blir som å prøve å tegne en «kvadratisk sirkel». Vi har nå fått en ny «eventyr-kronprinsesse for kardemommelandet», og skal vi etter kong Haralds tid også få fullt «kardemomme-kongehus»? Stortinget må derfor nå sette i gang den nødvendige politiske prosess for avvikling av kongedømmet, med virkning så raskt som mulig, eventuelt fra og med kong Haralds bortgang.

En irreversibel demontering av kongedømmet er allerede initiert, men dessverre på en tvetydig, tafatt og uklar fasong. Norge vil slik, i overskuelig fremtid, komme til å avskjære seg fra, og nasjonalt avslutte, en kulturell rik europeisk tradisjon. Ja'cta est a'lea