I Norge ble det et uttrykk. Arbeiderpartiet var det statsbærende partiet, partiet som naturlig og naturligvis hadde regjeringsmakten for å forme samfunnet på beste måte. I de dager da Margaret Thatcher tuktet britene med sin middelklassemoral, bekreftet de konservative sin rolle som regjeringspartiet for Storbritannia.

Denne lukten

Nå har Tony Blairs Labour på ubestemt tid overtatt posisjonen. Han stjal de peneste klærne det konservative partiet hadde, og lot det stå igjen i en underbukse som ikke har vært vasket siden det tapte regjeringen. Partiet lukter gammelt, og det er problemet.

En gang ga de britiske landsmøtene nyhetssaker. De skapte interesse som fora for politikk, for debatt og strid. Nå er Labour lik Blair, mens det konservative partiet er likt ingenting. Lever Labour og dets landsmøter? Blair gjør det, og det har vært nok til gjenvalg. Labours landsmøter kan overses, for Tony Blair er en synlig statsminister.

Når de konservatives mønstring får omtrent samme status som et årsmøte for fluebindere, av interesse bare for de få som er meget interesserte i det som alle de andre finner meget uinteressant, er det verre. For de konservatives leder, Iain Duncan Smith, er ingen stjerne utenfor landsmøtesalen.

John Major ble konservativ statsminister etter Thatcher, men kunne ikke skjule at partiet var gått politisk tomt. Siden har det fremstått trett og innadvendt uten tro på seg selv, med like mye selvtillit som et Brann-lag i evig krise. Hvordan skulle det snu nedgangen? Hadde noen en god idé?

Fra Jens til Stoltenberg

Slik har man spurt i Ap også i jakten på den forløsende politikk eller person. Partiet prøvde Thorbjørn Jagland og så Jens Stoltenberg, som attpåtil får forsøke en gang til, som partileder. Ikke fordi han skaper forventninger og begeistring, han utløste tvert om skuffelse da han ble statsminister, men fordi han er uunngåelig. Man har ingen andre.

Statsminister Stoltenberg forsterket stemningen i Ap til dyp politisk depresjon. Nyttet ingenting? Nå er håpet at Stoltenberg, som sjeldnere enn da han ble statsminister for å trylle kalles Jens, blomstrer opp når han slipper løs fra Jagland.

Både personen og politikken behøves, i politikken, men nå høver det at Stoltenberg gjør som Jagland og kaller høyrepolitikk det AS-Norge-programmet som Gro Harlem Brundtland innledet og de to andre fortsatte. Person og politikk, det er det samme hvor Ap begynner, like vanskelig er det blitt.

De konservative i Storbritannia forsøkte først William Hague som partileder i opposisjon og grep så, mer oppgitte enn desperate, fatt i Iain Duncan Smith. Ikke fordi de trodde mer på ham, men fordi de ikke fant den de kunne tro på. Som det sto i en kommentar nylig: Hague manglet karisma, men kunne i det minste snakke og i gode øyeblikk vinne dueller i Underhuset, om han så tapte valget til Underhuset etterpå. Duncan Smith er navnet det er tungt å huske.

Hague måtte gå. Nå beskrives stille, sikkert dannet fortvilelse over etterfølgeren, men hvem skal man da satse på? Som i det norske Ap svikter både politikken og personene. De konservative har ikke bare thatcherismens museumsvoktere, politikere uten mugg på buksene finnes nok. Men ingen kan peke på et smart lederemne som slik Blair klarte det kan selge modernitet som budskap og erobre partiet og deretter velgerne. Blair bygget sågar på thatcherismens revolusjon. Så sitter de konservative der og har den samme følelsen som da Hague skulle redde dem: Dette er feil mann.

Noen tall

En av de siste meningsmålingene viser situasjonen. Det oppsiktsvekkende er ikke Labours store ledelse under en statsminister som er for krig med Irak og for euroen mens britene misliker begge deler, men at partiet har et så stort forsprang på de konservative selv om tredjepartiet, det liberale sentrumspartiet, fikk 20 prosent. Det forteller om de konservatives krise.

I det britiske topartisystemet blir tredjepartiet gjerne protestparti mellom valgene. Det får oppslutning i meningsmålingene, men faller med en valgordning som ikke skal gjengi partienes velgerstøtte, men utpeke en regjering og en opposisjon.

Labour skjøv de liberale vekk og ble et av de to store partiene. De liberale, det klassiske regjeringspartiet, ble et tredjeparti med en liten gruppe i ingenmannsland i Underhuset. Men nå for tiden holder det som ble et samlingsparti av de liberale og utbrytere fra Labour stillingen som et brysomt tredjeparti. Det forsvinner ikke og har en leder som klarer seg bedre enn de konservatives.

John Majors regjering ble mer kjent for sine ministeres skandaler enn for sin politikk. I år fikk britene vite at Major og en av hans kvinnelige medarbeidere hadde hatt en såkalt affære, og den kvinnelige medarbeideren mente at hun som en samfunnsplikt måtte opplyse britene om dette nå. Major er historie, hans nære kollega i og etter kontortid likeså, og partiet kunne dette knapt ramme. Det lå nede slik det har ligget siden Major-regjeringens siste dager. Det speides etter de fornyende krefter.