EUs utenriksministermøte i Helsingør gjentok rekkefølgen: Først krav fra FN om at Irak åpner for våpeninspeksjon, så eventuelt andre metoder med mandat fra FN. EU-møtet ville helst ikke tenke så langt. Storbritannias statsminister Tony Blair var i helgen i USA for sammen med president George W. Bush å få verden til å venne seg til tanken på at noe må og vil bli gjort, av de to. Som i et mottrekk hamret den franske presidenten og den tyske forbundskansleren: Ingen aksjon uten samtykke fra FNs sikkerhetsråd, hvor Frankrike har vetorett.

Et angrep på Irak uten FNs stempel bryter internasjonal lov, fastslo Javier Solana, som kalles EUs utenrikspolitiske koordinator. Er Blair enig, eller er han ikke koordinert?

Media meldte at EU-møtet i Helsingør la bånd på seg, for så mye skurrer mellom USA og Europa at diplomati trenges også over Atlanteren for å unngå at USA alene løser verdensproblemene. Hva ble det av Europa da? Men franske Le Monde har rett i at skarpere tale ville ha avslørt at EU ikke taler med én stemme.

Mer alliert enn andre

Britene følger tradisjonen som USAs nærmeste allierte når det gjelder. Det gjør Storbritannia til mer enn en europeisk stat blant mange andre. Blair støtter en aksjon mot Irak, dersom den etter USAs og Blairs mening er nødvendig. I forrige uke ble alliansen illustrert av bombingen av et irakisk luftforsvarsanlegg, tatt som et varsel til Bagdad.

Blair har ikke britene med seg. De er for en gangs skyld europeiske og deler motviljen mot det den tyske forbundskansler Gerhard Schröder kalte militære eventyr. Statsministeren kaller til krig, men britene føler seg ikke truet av Saddam Hussein. Bildene fra New York 11. september i fjor var noe annet. De var trusselbilder.

Det er også opposisjon i det britiske arbeiderpartiet med krav om at Underhuset må bli hørt. Som en smilende diktator tuktet Blair sitt parti til seier og gjenvalg, og nå fikk ikke folkemeningen og kritikken i partiet ham til å snu. Men han måtte begrunne hvorfor han ikke gjorde det, og det skjedde på blairsk vis i moralske vendinger: Han støttet George W. Bush fordi det var rett å gjøre det, og snart skulle britene få se bevisene mot Saddam Hussein. Men britisk presse skrev at Tony hadde bedt George prøve FN først, så var det nå gjort.

Tysk valg og fransk tvisyn

Under den kalde krigen var båndet til USA viktigst for den tyske forbundsrepublikken. Sovjetunionens fall og gjenforeningen normaliserte Tyskland som stat. Det ga nye orienteringer og åpnet for tyske markeringer.

Tyskland går til valg om et par uker, og den sosialdemokratiske kansleren Gerhard Schröder fant det lurt å understreke hvor uenig han var med Bush. Det ble ingen tysk deltagelse i en Irak-aksjon. I Helsingør avviste utenriksminister Joschka Fischer, fra de grønne, å teste Saddam Hussein med et ultimatum. Det ville bli en test for Europa. Et ultimatum som ikke innfris utløser handling.

Schröder ble den europeiske lederen som klarest gikk ut mot USA. Den tyske forsvarsministeren sier at saken kan stille seg annerledes dersom det bevises at Irak er innblandet i terror. Det meste kan stille seg annerledes når et valg er over.

Frankrike opptrer fransk. Det reagerer når USA breier seg, for Frankrike vil ha sin egen plass i internasjonal politikk. Men USA er super alt, altså ble man med på å minne om rett saksbehandling for Irak, men lot det skinne gjennom at ble det alvor, kunne nok stormakten Frankrike yte sitt uunnværlige bidrag. Frankrike misliker å være tilskuer til verdenspolitikken. Det fulgte med til Golfkrigen og til Afghanistan. Får USA det til, er det dumt ikke å ha vært med. Mislykkes USA, kan man gjemme seg i det store koret av USA-kritikere.

Robert Kagan er forsker ved Carnegie Endowment for International Peace. Her kan vi gjenta hans bemerkning om at det europeerne frykter mer enn en amerikansk aksjon mot Irak er at USA handler alene og lar de tidligere stormaktene i Europa stå på sidelinjen, ute av stand til å stoppe USA eller bistå. Altså bli sett.

USAs rett

USAs utenriksminister snakker om våpeninspektører, presidenten om å fjerne Saddam Hussein, og da er det logisk at visepresidenten mener det er for sent med våpeninspektører. Forvirringen finnes eventuelt i presidentens hode dersom han vil slå til og likevel ikke. Få tror på forvirringen.

Bush sier at USA avgjør hva som berører USA. Hvis saken er amerikanske interesser, hvorfor skal resten av verden bry seg og følge Bush? Samtidig advarer han om en felles trussel, det betyr at resten av verden har et ord med i laget gjennom FN. Selvmotsigelsen etter 11. september i fjor gjentas når temaet er Irak.

I det amerikanske tidsskriftet Foreign Affairs beskriver G. John Ikenberry Bush-administrasjonens ambisjon ett år etter: USA setter den globale standard og avgjør hva som truer verden og når makt må brukes. En slik holdning vil snarere utløse motstand og gjøre verden mer splittet og fiendtlig for USA, mener Ikenberry.

En undersøkelse av nordmenns holdninger viser at støtten til USA etter 11. september i fjor forvitret. USA er tilbake i rollen som cowboy. Det begynte alt med bombingen i Afghanistan og forsterkes av truslene mot Irak. Geir Lundestad, direktør ved Nobelinstituttet, sier til Dagbladet at Europa og USA glir fra hverandre. Med Storbritannia midt i Atlanteren? USA opptrer mer og mer unilateralistisk, det vil si etter eget hode, og sporer Europa til egenmarkering. Men Europa har så mange meninger.

Det hevdes at Bush har sannet behovet for alliansebygging, som betyr litt diplomati og FN. Sammen med Blair ringer han rundt for å påvirke Russland, Frankrike og Kina, vetorettsinnehavere i FN.

Helvete for noen

Europa mener at Saddam Hussein er en trussel å leve med slik man overlever andre diktatorer rundt i verden ved ikke å sette tingene på spissen. I det kan man se både et ønske om at det er slik og den manglende følelsen av å være truet. Her er en europeisk selvmotsigelse. Hvis Irak ikke utgjør en fare, er heller ikke våpeninspektørene nødvendige. Krever man dem på plass, må det være fordi Irak ses som en trussel likevel.

Mer frykter Europa en amerikansk aksjon, mens Bush-administrasjonens hauker igjen ser den europeiske handlingslammelsen. USA må handle selv. Men den arabiske verden, som skulle bistå mot terrorismen, avstår mot Irak fordi Bush ikke hjelper til mot Israel, og det tales klarere fra arabiske ministere enn fra EUs: USA åpner dørene til helvete for Midtøsten. Disse regimene frykter sine egne skjebner, ikke Saddam Husseins. Europa ønsker bare at det hadde sluppet å ta stilling i det hele tatt, for Saddam Hussein er nå den han er.

Denne uken taler Bush til FN om USAs mandat til å handle, med forståelse fra resten av verden. Det kan bli en diplomatisk versjon av «med oss eller mot oss»-talen.