Av Gunn Helen Søfting, mottaksleder, Arna mottakssenter, Hero Mottak og Kompetanse AS

I et debattinnlegg i BT tegner Britt Tveiten i sterke ordelag et bilde av situasjonen til mennesker hun betegner som «asylanter og fremmede ». Tveiten påstår blant annet at norske myndigheter bruker nordmenns skattepenger på å gi asylsøkerne en luksustilværelse. Hun forfekter også det syn at den beste løsningen for flyktninger er at de bør sendes tilbake til sine hjemland. Dette gjør hun ved å vise til Fridtjof Nansen, som ifølge Tveiten skal ha vært «klar over at storparten av hjemløse og flyktninger alltid vil være rotløse og bli en byrde for mottakerlandet, og ofte en fare for sine omgivelser». Videre hevder hun at terrorister og andre kriminelle utnytter asylinstituttet til det ytterste (mine uthevelser). Hun maner derfor til at «Nordmenn må våkne opp og forsvare sitt kjære fedreland».

Først litt faktainformasjon som kanskje kan gjøre bildet litt klarere for Britt Tveiten og andre som måtte sympatisere med hennes syn. Norske mottak har det som kan karakteriseres som en nøktern, men forsvarlig standard, hvor de fleste bor på to-, tre— eller firemannsrom. Beboerne på asylmottak mottar støtte etter Reglement for økonomisk hjelp til pers o ner i statlig mottak . I motsetning til hva mange tror, mottar asylsøkere altså ikke sosialhjelp, og satsene er de samme over hele landet. Som et eksempel kan vi nevne at på et mottak med selvhushold får en enslig asylsøker utbetalt kr 2790 pr. måned. Denne summen skal dekke mat, klær, transport, utgifter til medisiner, lege og lommepenger. Altså ingen luksustilværelse!

Gjennom internasjonale konvensjoner og nasjonal lovgivning har Norge forpliktet seg til å gi asyl til de personer som tilfredsstiller flyktningdefinisjonen i FNs flyktningkonvensjon. I 2002 ble 17.853 asylsøknader behandlet i Norge og UDIs statistikk viser at av disse fikk 3290 opphold i landet, enten politisk asyl eller opphold på humanitært grunnlag. De øvrige 14.563 (i overkant av 80 prosent) fikk avslag på asylsøknadene sine. De reiser enten frivillige tilbake med assistanse fra IOM (International Organisation for Migration) eller blir uttransportert med politieskorte. Noen forlater også landet på egen hånd. Mennesker med et anerkjent beskyttelsesbehov kan imidlertid i henhold til internasjonale konvensjoner ikke bare uten videre «føres tilbake til sine hjemland», som Tveiten foreslår.

Vi bør også se nærmere på de underliggende forstillingene som ligger til grunn for Tveitens syn. Hennes meningsytring er forankret i myten om det homogene Norge, altså det som sosialantropologen Thomas Hylland-Eriksen har karakterisert som troen på at nordmenn er kulturelt like på en bestemt måte, og at det eksisterer en autorisert, offisiell versjon av «norsk kultur». Tveiten snakker om «nasjonale trekk» og «kulturtrekk» og fremstiller asylsøkere som en slags kulturelt støpte figurer som ikke blir påvirket av det sosiale miljøet som omgir dem. Med dette antyder hun også at asylsøkere ikke er tenkende og handlende mennesker, men passive objekter. Det er uklart hvor Tveten har denne teorien fra, men fremstillingen faller på sin egen urimelighet.

Hennes følelsesladde ordvalg er med på å skape og reprodusere et bilde av asylsøkere og flyktninger som «de andre», og dermed også som genuint annerledes enn «oss». Mennesker på flukt blir redusert til en kategori (asylsøkere) og individene bak kategoriseringen får ikke anledning til å tre frem. Asylsøkere blir på denne måten stereotypert, enten basert på vage antakelser om hvordan «de» er, eller basert på enkelterfaringer som man så generaliserer ut fra. Det en person har gjort, blir dermed ofte oppfattet som en «egenskap» ved en bestemt gruppe. Negative handlinger gjort av asylsøkere blir videre svært ofte «kultifisert», og man leter etter årsaker i «kulturen». Tveitens fremstilling av asylsøkere og flyktninger som terrorister, kriminelle, rotløse og dermed en fare for sine omgivelser, er et bidrag til å skape en type polarisering og fordommer som ingen er tjent med.