kronikk

BIRGIT EKERN

DE LITTERÆRE FESTSPILLENE strekker seg over to kvelder. Torsdag 31. mai vil Atle Kittang i samtale med Vaage gjøre et «uformelt dypdykk» i Vaages forfatterskap på Bergen Offentlige Bibliotek. Samme sted fredag 1. juni vil Vaage presentere en håndfull forfatterkolleger (Jon Fosse, Trude Marstein, Rune Belsvik, Bjørn Aamodt og Britt Karin Larsen) som han setter særlig pris på. Begge seansene har kimen i seg til å gi god innsikt i nyere norsk skjønnlitteratur. Til høsten blir Vaage igjen viet oppmerksomhet med et eget symposium under det årlige forfattersleppet i Bergen.

LARS AMUND VAAGE er ikke særlig begeistret for å uttale seg teoretisk omkring sine bøker. Dette tok han selv opp i Morgenbladet 16. mars i år. Like fullt har hans tanker rundt romanen som form kommet frem i flere sammenhenger. Vaage hevder han tenker musikalsk når han skriver. Musikken er det viktige forankringspunktet i Vaages bøker, gjerne i innholdet, men oftere i formen. Rytme, repetisjon og en setningsmessig musikalitet er gjenkjennelige formelle trekk. Nettopp dette gjør Vaage til en selvsagt festspilldikter. Han har en sjelden bevissthet i forhold til litteraturens musikalitet. Vaages kanskje mest kjente roman Rubato (1995) tematiserer dette i særlig grad. Både i formen og i innholdet er musikken holdepunktet.

«RUBATOS» HOVEDPERSON STEIN gir opp musikkutdannelsen i Bergen til fordel for et liv som arbeider i det norske bygdesamfunnet. Men han blir ikke fornøyd med dette livet, han vender tilbake til Bergen for å finne igjen musikken han en gang tapte. «Rubato» sirkler i hovedsak rundt musikkens betydning for mennesket. Stein ble som musikkstudent aldri fornøyd med sitt eget kunstutrykk, han klarte aldri å lokke frem «den optimale Haydn». Når han innser dette, velger han å gi opp livet som pianist, han forlater musikken. Vaage presenterer her et feilslått kunstsyn. Holdningen ødelegger for Stein gleden ved musikk, etter bruddet går han lengre perioder uten å orke å lytte til klavermusikk.

DET ER LIKEVEL FORMEN som først og fremst skaper romanens musikalske karakter. I «Rubato» er repetisjon, rytme og tidssprang brukt på en slik måte at en musikalitet kommer frem i språket. Komposisjonsformen er syklisk slik at teksten stadig vender tilbake til de samme episodene. Et repetitivt preg skapes som kan minne om musikk. I tillegg foregår repetisjonen også på setningsnivå, ord og setninger blir gjentatt og variert på en virkningsfull måte. «Rubato» har av mange kritikere blitt hevdet å være musikk. Musikken er der i formen, i tematikken, i den tilnærmet essayistiske kunstkritikken. Vaage har uttalt at musikk er en langt viktigere påvirkningskilde for ham enn litteratur, at han ikke klarer å la være å tenke musikalsk når han komponerer romanene sine.

VAAGE DEBUTERTE I 1979 med soldatromanen «Øvelse Kald Vinter». Han har gitt ut syv romaner, to fortellinger for barn, en novellesamling og et drama. Handlingen i Vaages bøker foregår gjerne i mindre vestlandsbygder. Bøkene har like fullt en universell dybde: med en tematikk som kretser rundt ambisjoner, drømmer, desillusjon og fall skaper Vaage en tidløs litteratur som enhver leser kan kjenne seg igjen i.

VAAGES NOVELLER kan være et godt utgangspunkt for å bli kjent med forfatterskapet hans. Novellesamlingen «Kyr» (1983) er mesterlig skrevet. Tittelnovellen er ulikt alt annet som finnes i norsk novellesammenheng, den begynner slik: «Kyr. Eg vil syngja om kyr. Dei har vel fortent ein song. For eg har kjent varmen av dei. Dei har gitt meg alt. Dette er ein song om kyr.» Novellen er en lovsang til raudkollene som bygde landet, skrevet med patos og store ord på en uimotståelig måte som kan få selv den mest naturskye urbanist til å føle en dragning mot fjøs og kalving. Det er i novellesamlingen «Kyr» Vaages ordrepetisjon for første gang blir benyttet fullt ut. Her kan vi finne lange sekvenser der alle setninger begynner med konjunksjonen «og». En slik bruk gir en rytmisk effekt som kjennetegner Vaages skrivemåte i alle de etterfølgende bøkene, slik som i «Rubato».

HANS KANSKJE MEST KREVENDE bok er «Begynnelsen» (1989). Romanen handler om en gammel mann som tenker tilbake på barndommen sin, og reflekterer over forholdet til datteren og til broren. Ingen av romanpersonene blir presentert fullt og helt som individer, gjennom figurene fremkommer snarere tilstander som ethvert menneske kan kjenne seg igjen i. Her ligger mye av Vaages styrke som forfatter, han forsøker aldri gi et utfyllende, psykisk-realistisk bilde av personene sine, i stedet skaper han åpne personer som hver leser kan få et individuelt inntrykk av og forhold til. Fortellingen settes frem på en slik måte at leseren alltid må lese mening inn i teksten.

«OKLAHOMA» (1992) er som «Begynnelsen» preget av repetisjon og rytme. I tillegg finner vi patos i form av høystemte utrop, noe Vaage benytter seg mer og mer av i bøkene som følger: «Å, Amerika! Å, elvar med dei svarte krokodillane! Å, byar av murstein og elefantar!» Historien fortelles av en liten gutt. I likhet med alle de andre menneskene som bor i den lille vestlandsbygda som danner bakgrunn for historien, venter han på Knut som har vært i Amerika, og hvis hjemkomst blir ikke slik gutten og de andre venter.

DENNE KORTE ROMANEN er kanskje det mest intense og noe av det aller beste Vaage har skrevet. «Oklahoma»s form er helt spesiell og svært uttrykksfull. Kapitlene er korte, mange av dem ikke på mer enn noen få linjer. Jeg-fortelleren er en liten gutt. Dette gir romanen et annet preg enn de andre bøkene som alle fortelles av voksne menn, selv om den høystemte fortellerstilen i «Oklahoma» vitner om en moden forteller. Innkapslet i fremstillingen av hendelsesforløpet slik det forekommer i vestlandsbygda er episoder fra Knuts liv i Amerika. Disse episodene, som realistisk sett aldri kunne blitt fortalt av den unge fortelleren, gir sitt bidrag til å forklare Knuts oppførsel ved hjemkomsten.

VAAGE VAR SIST I VINDEN forrige høst, da Jan Kjærstad trakk frem hans siste voksenroman «Den framande byen» (1999), og hauset den opp med en ubetinget ros seriøse litterater svært sjelden lirer av seg. Kjærstad mente romanen svært urettferdig var blitt forbigått og glemt. «Den framande byen» er den første av Vaages bøker som også er blitt møtt med negativ kritikk. Den halvbiografiske fortellemåten Vaage benytter seg av i romanen var ikke like enkel for alle å svelge. Boken fremstiller den historiske psykiateren Wilhelm Reich fiksjonelt, noe som skapte mye diskusjon rundt romanen.

DEN FRAMANDE BYEN sentrerer seg rundt Wilhelm Reichs ferd til Norge. I løpet av denne ferden får vi stadig innblikk i episoder fra fortiden, særlig fra Reichs oppvekst i Øst-Europa og fra tiden da han ble ekskludert fra det psykoanalytiske forbundet i Tyskland. I Oslo blir Reich bedre kjent med skikkelser som Sigurd Hoel og Nic Waal, og Vaage dikter opp de historiske møtene. En slik fremstillingsform er fremfor alt spennende, og fortjener å bli lest på sine egne premisser.

DET VAR NETTOPP SKRIVESTILEN til Vaage som fikk Kjærstad til å hente frem superlativene: han viste til begreper som musikalitet, rytme og organisk samspill mellom stil og innhold. Som i Vaages tidligere romaner er det formen som skaper «Den framande byen»s særegenhet. Fortellemåten er syklisk, handlingen blir fortalt på en springende og utfordrende måte.

DE LITTERÆRE FESTSPILLENE kommer til å sette lys på de nyskapende og enestående sidene ved Lars Amund Vaages forfatterskap. Atle Kittang er av de teoretikerne som har viet mest oppmerksomhet til Vaages bøker. Kittang har de to siste tiårene omtalt Vaages forfatterskap i flere fora. Han utviser en innsikt som er få andre forunt. Der andre kritikere metaforiserer vagt i forhold til Vaages litteratur, har Kittang evnen til å komme med utspill og lesninger som går dypere. Festspillene byr på en mulighet til å bli kjent med et forfatterskap som har fått altfor liten oppmerksomhet i norsk litterær offentlighet.