De savner deg, jeg ser sorg i deres øyne. Tankene mine er hos deg hele tiden, selv om jeg ikke kan hjelpe mer. Du er i mine bønner. Det er så vondt å vite at du dør litt hver dag. Lenger og lenger borte fra virkeligheten.En evig rus. Hvor lenge holder det? Hvem kan hjelpe? Ingen sier de, du må hjelpe deg selv. Men hva når ikke noe fungerer lenger? Når hjernen er så svekket. Skal jeg bare gå her og se på at du mister ditt liv? Hvem har ansvar? Hvor er tvangen? Jeg blir så sliten. Hvordan blir søvnen i natt? Lever du i morgen? Alle dører er stengt. Du er jo bare en narkoman med armene full av sprøytestikk. Nei, du er mor, du er datter, du er elsket, du er et menneske, du er skapt i Guds bilde. Derfor vil jeg at du skal leve. Er det noen der ute som kan hjelpe denne unge vakre kvinnen på 33 år som jeg er mor til? Er det noen som kan hjelpe meg til å redde min datter, så også mine kjære barnebarn får beholde sin mor? De har vært borte lenge nå. Du savner dem. Jeg savner dem, disse fire nydelige barna som jeg er mormor til. Mange sa da du bar de to siste: «Ta abort, du klarer det aldri.» Du sa nei, jeg kan ikke ta liv. De lever fra første stund inne i meg. Det er mine barn. Du har dem ikke nå, men de lever. Du ga meg barnebarn, selv om de er borte fra oss nå.Jeg er maktesløs. Jeg ser deg for meg komme løpende med musefletter. En glad jente med skolesekk på ryggen. Slenge sekken innenfor døren, du roper: «Mamma her er jeg.» Jeg ser din omsorg for din to år yngre bror. Du gikk ofte og holdt ham i hånden. Hva skjedde med deg? Jo, du ble en gang voldtatt. Bundet i flere timer. Gjerningsmannen ble frifunnet av juryen. Da ble det for mye for deg, legen ga deg piller, piller og atter piller. De trodde ham, ikke deg. Like etter begikk han et drap. Nylig døde han, så du behøver ikke være redd ham mer nå.Hvem kan ta ansvar? Hvem kan hjelpe meg å redde mitt barn? Du lider, du har det vondt. Tårene kan vi aldri telle, de er mange. Bare Gud vet.EN MAMMA