— Mitt eneste mål er å drive Hordaland politikammer på en skikkelig måte. Om jeg forlater Bergen etter seks år uten at noen husker meg gjør det ingenting, sier Vidar Refvik. Og smiler avvæpnende.

Den høyreiste 52-åringen tar trappen på Hotel Norge i spenstige trinn. Avslår høflig tilbudet om servering. ý Det blir så altfor mye mat på sånne samlinger. Har spist noe frukt, sier han og klapper seg tilsynelatende fornøyd på sin slanke mage.

Formelt tar Vidar Refvik over som politimester i det nyopprettede Hordaland politidistrikt først fra nyttår. Men helt siden utnevnelsen i november har Refvik tilbrakt flere dager i uken på Vestlandet.

Installert i et foreløpig kontor tvers over gaten for kammeret har Refvik forberedt overgangen til ett samlet politidistrikt i Hordaland. Nye Hordaland politidistrikt skal erstatte Bergen, Hardanger og Hordaland. 900 medarbeidere med en politimester i Bergen.

MED REFVIK SOM MESTER

vil det gå strålende, bedyrer kolleger av ham; Refvik jobber likevel for tre!

Da BT traff Refvik var de nye politidistriktene på Vestlandet samlet til seminar i Bergen. Grensene skal trekkes på nytt. Mange nye samarbeidsrutiner må på plass.

Den nye politimesteren unner seg en pils etter dagens økt. Lener seg avventende tilbake i stolen. Å bli politimester innebærer personintervjuer, hvor ille det enn lyder.

— De som har utnevnt deg, forventer at du skal være en spydspiss i bekjempelsen av organisert kriminalitet. De du skal beskytte, forventer at politimesteren patruljerer i gatene og går fremst i 17. mai-toget. Hvem tror du blir mest fornøyd?

— Jeg håper de kriminelle blir mest misfornøyd, sier Refvik med en liten latter. Så tar han alvoret frem og legger til:

— Det trenger ikke være noen motstrid. De som har utnevnt meg vil gjerne se at ressursene brukes der de trengs mest. På den måten skaper vi trygghet for publikum. Både ved at politiet er synlig ute på gatene. Og ved at vi rett og slett reduserer kriminaliteten.

— For å spørre på en annen måte: Blir den nye politimesteren å se patruljerende på gaten?

— Jeg har patruljert mye, jeg. Har gått i gatene i Bergen et helt år. Også nå kommer jeg til å være ute på gaten, både på kveldstid og i helger.

— Hva med 17. mai-toget?

— Politimesteren i Hordaland skal ikke nødvendigvis går i 17. mai-toget. I så fall har folk på Voss og i Odda like stor rett som bergenserne på å se politimesteren marsjere i 17. mai toget.

Den nye politimesteren er vestlending, selv om det knapt er mulig å høre. Nordfjordingen Vidar Refvik snakker normalisert bokmål, etter nøye overveielse.

Slik fremstår han også. Dresskledd, vennlig og korrekt. Ikke egnet til å hisse på seg noen. Språknormeringen begrunner han slik:

— Når dialekten får innflytelse alle steder fra, blir det ingenting igjen av den. Bedre da å snakke et rent bokmål, uten særlige aksenter. Refvik er født i Stryn og oppvokst i Raudeberg. Men har ikke bodd i Nordfjord siden han som 15-åring flyttet til Voss for å ta nørronlinjen på landsgymnaset.

En glødende interesse for historie og det norrøne førte ham dit. Noen valgte norrønlinjen fordi engelsken der var friere og mer moderne enn på engelsklinjen. Vidar Refvik gikk for gammelnorsken.

— Vi var en hard kjerne av norrønfantaster, smiler han.

Kunnskapene i gammelnorsk ga velkomne ekstrainntekter for de ivrigste norrønelevene. Når skolekamerater på andre linjer kom opp i norsk, tilbød Refvik & co. intensivkurs.

— Bare akkurat nok til at de kunne oversette de tekstene som var obligatorisk pensum, røper han og lurer i det samme på om slike små uregelmessigheter om den nye politimesteren egner seg på trykk.

Ekstrainntektene kom sikkert godt med når gjengen av hybelboere slo seg løs med patentsmørbrød på Vangen kafé før de gikk på kino.

Fortsatt har Vidar Refvik utbytte av å lese islandske aviser. Gammelnorsken har han med seg. Nynorsken også. Når Justisdepartementet skal ytre seg på nynorsk er Refvik språklig krykke for sine kolleger.

Ikke rart de vil savne ham.

— Hvordan var det for en 15-åring å måtte klare seg alene på hybel i måneder av gangen?

— Herlig, det var herlig!

På Voss gjorde Refvik seg bemerket som dyktig forsvarsspiller på A-laget til Fotballklubben.

— Hvordan skal vi tolke det faktum at du spilte forsvar, og ikke angrep?

— At noen er mer laget for last enn fart? Nei, det vet jeg ikke.

INTERESSEN FOR HISTORIE

har Refvik beholdt, selv om yrkesveien ble en annen. Vera Henriksen var lenge yndlingsforfatter. Særlig middelalderen fascinerer ham.

Med stor iver beretter han om Norges første storhetstid; middelalderen frem til 1319, da unionsårene tok til.

— Tenk, Paven i Roma sendte en egen kardinal til Bergen for å krone Håkon Håkonsson. Det sier noe om at Norge var en betydelig makt.

— Som interessert i middelalderhistorie har du havnet i smørøyet her i Bergen.

— Absolutt. Noe av det første jeg gjorde her i høst var å ta en kikk inn mellom husene på Bryggen. Fascinerende.

Etter gymnaset ble Vidar Refvik innkalt til militærtjeneste og bestemte seg for å avtjene den i form av befalsopplæring. Kanskje den beste utdannelsen jeg har fått. På befalsskolen lærte jeg blant annet lederskap under vanskelige forhold. Det har vært nyttig kunnskap. Refvik tok deretter politiskolen og var menig politimann i over ti år. Patruljerte gatelangs, håndterte nattebråk og familievold, etterforsket forbrytelser og avholdt fartskontroller. Ingen skal si at ikke Refvik kjenner håndverket. Etter et opphold ved den norske FN-styrken i Libanon bestemte han seg for å skjøtte på med juridikum.

— Oppholdet i Libanon fikk meg til å se med nye øyne på tilværelsen hjemme. Ikke bare gjaldt det min egen situasjon. Jeg gjorde meg noen tanker om hvordan vi i privilegerte Norge gjør trivialiteter til store saker. Nå skal det faktisk mye til før jeg synes problemene vi strir med er uoverstigelige.

Jussen gjorde Refvik unna på drøyt fire år. Ved siden av jobb.

— Ikke full jobb, skynder han seg å si når jeg himler med øynene.

— Deler av semesteret gikk jeg redusert stilling.

Så kommer det, nesten som et hjertesukk:

— Det kostet ganske mye.

Kanskje det var årene med jussen som lærte Refvik lange arbeidsdager. I hvert fall jobber han hardt og mye.

Periodevis syv dager i uken, ofte til langt på kveld, lyser det fra Refviks kontor i

Justisdepartementet. Der har han steget i gradene fra tidlig på 90-tallet.

Siden 1997 har Refvik vært ekspedisjonssjef for politiavdelingen, med ansvar for hele politietaten. Det har vært fem år med like mange justisministre å forholde seg til. Og tre nye regjeringer. Pluss en hel politireform å sy i hop. Som politimester får Refvik anledning til å prøve om båten bærer. Om det virkelig blir slik at fire prosent av arbeidsstyrken blir frigjort til egentlig politiarbeid, slik målet med reformen er.

— Kanskje jeg er en sinke som ikke klarer å utrette jobben mellom åtte og fire. Slik jeg ser det, har det vært nødvendig for å kunne håndtere de oppgavene som lå til stillingen, sier han selv. De som har fulgt ham disse årene forteller om en byråkraft med uvanlig stor arbeidskapasitet. Om en målrettet, ryddig og effektiv ekspedisjonssjef. «Vi kommer til å gråte den dagen han slutter» kommer det oppriktig fra en nær kollega.

PRIVAT ER REFVIK SAMBOENDE.

De to traff hverandre som jusstudenter og var venner i mange år før kjærligheten førte dem under samme tak.

— Samboeren din klarer du ikke å få med deg til Bergen?

— Nei, men det er ikke nødvendigvis bare jeg som skal pendle, sier Refvik med et smil.

I Bergen vil Refvik skaffe seg en sentral leilighet. I Oslo beholder paret huset på Hellerud. Med hage og alt som det medfører. Plenklipping er Refviks jobb, bare så det er sagt. Andre håndverkeroppgaver overlater han til profesjonelle.

— Men da må du jo til Oslo en gang i uken.. I hvert fall i vekstsesongen?

— Å, vi må nå kunne drøye det til en klipp hver 14. dag. Mener politimesteren.

Når samboerparet ikke er på jobb, treffer du dem gjerne i Oslomarka. På sykkel, til fots eller på ski.

— Vi reiser en del, forteller Refvik og husker med stor glede sommerferien for to år siden. Det var en sykkeltur tvers gjennom Østerrike, der elveveiene er ypperlige sykkelstier.

En utmerket ferietur i passe tempo, med fysisk aktivitet og mye vakkert å se, reklamerer Refvik.

— Så bergenserne kan like gjerne treffe den nye politimesteren på løpetur i Isdalen som vandrende gatelangs.

— Ja, uten uniform, naturligvis. Jeg var forresten ute en kveldstur forleden i bare t-skjorte og tynn treningsbukse. Vestlandsværet har absolutt sine gode sider å by på også.

Det blir ikke lett for den nye politimesteren å klage på manglende ressurser. For bare to år siden uttalte ekspedisjonssjef Refvik til Aftenposten at misfornøyde politimestre heller burde jobbe mer effektivt. Sier du det samme etter nyttår?

— Det vil alltid være oppgaver politiet ikke rekker over. Det må det være, ellers vil vi få en politistat.

De oppgavene som er høyt prioritert, som seksuelle overgrep, vold og narkotikaforbrytelser, skal politiet ha ressurser til. Hvis ikke prioriteres det feil. Så var det dette med å hoppe etter Wegner. Politimesteren med det store hjertet. Med tversoversløyfe og hang til å paradere. En politimester erkebergenserne har trykket til sitt bryst. Bekymrer det den mer anonyme Refvik? Vidar Refvik rister meget bestemt på hodet, lener seg frem i stolen og proklamerer:

ý MITT ENESTE MÅL er å drive Hordaland politikammer på en skikkelig måte. Om jeg forlater Bergen etter seks år uten at noen husker meg, gjør det ingenting.

På vei ut blir jeg huket av kelneren vår. Han bøyer seg frem og hvisker med ivrig røst:

— Va'kje det den nye politimesteren?

Jeg nikker bekreftende. Da kikker kelneren fornøyd etter Refvik: ý Eg har en kompis som gikk på politiskolen med han, Grådig kjekk kar, sier kompisen.

VESTLENDING: Med Vidar Refvik får Hordaland en politimester fra Nordfjord som gikk på gymnas på Voss og har vært ung politibetjent i Bergen.
FOTO: EIRIK BREKKE