PER ASBJØRN RISNES JR.

Barselgruppene marsjerer i nabolaget. Jeg ser dem hver dag. Mødrene parkerer store vogner fullastet med tepper og parasoller på geledd foran kafévinduene. De har stellevesker, flaskevarmere og grøt på tupperwarebokser. Avisene ligger urørt, mens trillevenninnene bytter tremånedersstatistikk og helsesøsterfakta. De kikker ned i vognen jeg har med meg. Smiler litt overbærende til meg, med det smilet jeg vanligvis får fra ekspeditører i hifibutikker. «Du må bare si fra hvis det er noe du ikke forstår.»

Jeg møter ofte andre fedre med barnevogner på samme stedet. Vi nikker bare, som til en ukjent sjåfør med make bil.

Vi kommer som regel alene. Vi har bleiene løst i lommen. Vi varmer melkeflasken i tevannet. Kanskje har vi glemt drikke til barnet, kanskje er det tomt for våtservietter. Vi gir dem litt isvann eller rister kullsyren ut av colaen. Vi tørker med dopapir og leser ferdig avisen med ene hånden, mens vi underholder barnet med den andre.

Fedre gjør det annerledes. Kanskje overdrevent avslappet og flegmatisk. Men ikke noe dårligere. Bare på vår egen måte. Det er derfor vi burde få gjøre det så mye, mye mer.

Fare for likestillingen

Laila Dåvøy står på fronten av Dagbladet denne dagen. Pappaperm er på dagsordenen tredje vår på rad. Likestillingsdirektøren har tråkket i KrFs familiepolitikk med tunge herresko. Hun vil ha full deling av fødselspermisjonsukene. Stelleveskejuntaen bak meg vil kanskje tro at jeg vil ta fra dem et gode søstrene og mødrene deres har brukt tiår på å få. Sosialministeren sier at hun ikke vil kutte i morspermisjonen og gi til fedrene, men gi fedrene litt ekstra.

For det første er det ingenting som heter morspermisjon. Det finnes ikke. Det er fødselspenger, det er snakk om. Og mor har ikke enerett på mer enn de tre siste ukene før fødselen og de første seks ukene etter. Fire uker er forbeholdt far. De resterende 33 ukene tilhører hele familien. De er til forhandling i familierådet.

Alt etter hvordan du ser det, så har menn eller kvinner gått seirende ut av den forhandlingen. Fakta er at bare femten prosent av fedrene får noe som helst av de fellesukene. Mennene jeg treffer med stellekrem på innerlommen er som regel udelt klare på at de gjerne ville vært lenger. Men de tør ikke, gidder ikke, har ikke råd, ønsker ikke eller får ikke lov av damene sine til å ta større del av permisjonen. Det er en større fare for likestillingen i Norge enn mangelen på karrierekvinner i norske styrerom.

Likestilte, men tradisjonelle

Menn må tvinges inn på barnerommet i mye større grad. Det er viktigere enn at kvinner får opprettholde praksisen med at de får mesteparten av permisjonen. Det kan synes som om viljen til det er heller liten. Hvorfor vil ikke mødrene gi fra seg noen måneder til fedrene til sine barn? Hvorfor vil de ikke ha likestilling på stellebordet? Man kan bare fundere. Jeg ser bort mot barselgruppen og tenker: Er dere så utslitt etter fødselen at dere trenger 10-11 måneder å komme dere på? Da foreslår jeg en sykemelding.

Stoler dere ikke på at far klarer jobben? Gi ham sjansen. Han må få prøve og feile på egen hånd. Ville dere likt å skifte tennplugger på bilen, mens han sto og så på?

Vil dere være mer med barnet den første tiden? Våkn opp og lukt på kaffen, som de sier i amerikanske filmer. Det vil han også. Kom deg tidligere hjem fra jobb, slik fedre har fått høre i mange tiår.

Syns du det er for tidlig å begynne å jobbe igjen? Gå på Aetat, meld deg arbeidsledig.

Er du redd for ikke å få ammet nok? Dette klarer de i andre land med kortere permisjonsordninger. Selv om Det Kongelige Norske Ammepoliti anbefaler ett års amming, og Fedon Lindberg anbefaler tre år, er det på ingen måte påbudt eller livsnødvendig.

Blir det for dyrt? De fleste husholdninger går ned i lønn i permisjonstiden. Det hindrer ikke folk fra å få barn. Det koster å få barn. Men investeringen det er å dele på permisjonstiden er verdt hver krone.

De aller fleste småbarnsforeldre vil kalle seg likestilte, men likevel organiserer vi oss påfallende tradisjonelt. Kvinner flest føler at omverdenen reagerer negativt om hun overlater for stor del til mannen. Dårlig-mor-stempelet forsvinner med lovfestet farskvote. Dessuten: Målet om likestilling må være viktigere enn friheten til å bestemme selv.

Bedre fedre

Småbarnsfaren med trehjulsvogn med sovende barn og laptop på fanget i andre enden av kafeen, er kanskje ikke enig i at han burde tvinges til småbarnshverdag i et halvt år. Minst like lenge som mor. Han vil kanskje bare være nølende enig. I prinsippet. Og han trenger nok flere argumenter for å få det gjennom i familierådet. Det kan han få.

  • Mindre sjanse for skilsmisse: En fersk undersøkelse fra Sverige (der far har to måneder obligatorisk permisjon) viste at faren for at foreldrene ble skilt var 30 prosent lavere i familier hvor far valgte å være hjemme med sitt første barn.
  • Bedre forhold til barna: Forholdet mellom fedre og barn blir bedre jo mer far har stelt hjemme. Spesielt forholdet til sønnene. Ifølge bergensantropolog Bjarne Vandeskog ser «omsorgskompetente fedre ut til å gi utslag i mer selvsikre, rolige, og kommunikative sønner». Psykolog Per Are Løkke har studert fedre etter ekteskapsbrudd. Han mener fedre som har tatt større del av omsorgen, ikke bare får et mindre traumatisk brudd, men har også klart å skape et rom for nærhet til barnet. De blir bedre fedre rett og slett.
  • Begge bestemmer: Når far selv får oppleve hvordan det er å være «primærperson» vil han lettere ta initiativ i hjemmet. Det blir en mer reell likestilling i hjemmet først når ingen har definisjonsrett over hva som er galt og riktig i barnestellet. Og jo tidligere fedre kommer inn i rollen som aktiv far, jo mindre sjanse er det for at de trekker seg unna på et seinere tidspunkt. Fraværende fedre kan være et stort psykisk problem for mange barn.
  • Mindre vold: Menn som har omsorg for barn lærer seg mer empati. Menns mangel på empati er en av de viktigste årsakene til at menn slår. De lærer å lære sønnene sine empati. Det blir snillere menn i fremtiden.
  • Likestilling på arbeidsmarkedet: Mange kvinner opplever at potensiell fødselspermisjon kan skremme arbeidsgivere. Om det blir vanlig at menn tar like lang permisjon som kvinner, vil denne skjulte diskrimineringen falme.

Del større kake

Det er mild tvang som gjør at det sitter fedre med barn på denne kafeen i det hele tatt midt på formiddagen. Fedrekvoten har vært en suksess i Norge. Det at man mister de fire ukene hvis ikke far tar dem, har gjort at mellom 85 og 90 prosent tar sin del. På tross av at det sjelden lønner seg økonomisk.

På Island, som til seint på nittitallet var imot obligatorisk fedrekvote, har de et system der far må ta tre måneder, mor må ta tre og så kan de dele på de tre siste. Sverige har to obligatoriske pappamåneder, mens Danmark er sinken i denne sammenhengen med skarve to uker.

Norge bør nok en gang gå foran med et radikalt eksempel i likestillingsarbeidet. Vi må ikke bare gi fedrene litt større kakestykke. Vi må gjøre kaken større og dele kaken på midten. For å være konkret: Øk den totale permisjonen til fra dagens 10 til 14 måneder. Seks måneder øremerket til hver av foreldrene. Pluss tre uker før og seks uker etter fødselen forbeholdt mor. Det må vel være både mulig og rettferdig? Hvis familiepartiet i tillegg smeller til med selvstendig opptjeningsrett for far og full betaling i alle fjorten månedene, kan vi begynne å tro på familiepolitikken deres igjen.

Farskapet skal ikke være en forhandlingstema. Det skal være en åpenbar rett.