Om bruken av benevnelsen «Barbie-bein» sier Nyberg: «Når ord først har satt seg på folkemunne, er det lite vi kan gjøre fra eller til.»

Kanskje BT ønsker å la overskriftene representere røsten fra folkedypet, men uttrykk fra kunstanmeldelser havner ikke uten videre på folkemunne. Om «Barbie-beina» er blitt folkets betegnelse, så er det med BTs sterke fødsels— og drahjelp. Framgangsmåten kan vanskelig illustreres bedre enn på BTs førsteside 14.11. og det var denne praksisen som var mitt ærend å kommentere. Jeg gjorde det bl.a. gjennom å opptre overfor BT som BT gjorde overfor kunstneren, men uten tilgang til førstesiden og de fete typene. Jeg presiserte allerede i første avsnitt at jeg på ingen måte vil antyde at det skulle ligge noe fascistoid i BTs holdninger eller praksis.

Derimot antyder jeg at en slik bruk av nedsettende selvproduserte kallenavn i redaksjonelt stoff kan få en leser til å stille noen spørsmål ved hvordan det egentlig står til med avisen som kulturorgan.

BT har mye bra kulturstoff, men slår seg selv på munnen ved å innføre «Pissoir» eller «Barbie-bein» som standardiserte redaksjonelle betegnelser på kunstverk. Hvorvidt et kunstverk er ønsket av folket er et relevant spørsmål i en debatt om hvem som bør elske kunsten i det offentlige rom - ikke nødvendigvis i et oppslag om tekniske problemer.

For å presisere: Jeg har respekt for Bergens Tidende som kulturavis, men ikke for avisens vedvarende bruk av nedsettende kallenavn som f.eks. «Hallik-Frank», «Pissoir» eller «Barbie-bein». Det er dårlig merkevarebygging begge veier.

STEIN SANDEMOSE BÅRDSEN, KUNSTFORMIDLER