STEINAR HANSSON

Penger lukter ikke, euroen skaper ingen emosjonelle orgier. EU er målrettet. Men unionen er gudløs, ikke-nasjonal, uromantisk og lidenskapløs. Derfor fortjener den en hyllest i en tid da andre deler av verden svir seg på religionskrig, nasjonal fanatisme og etniske konflikter.

Helt fra sin spede begynnelse har EU-prosessen vært et jordnært prosjekt. Det begynte med kull-og stålunionen for et halvt århundre siden. Kan man tenke seg en kjedeligere start? Et samarbeid basert på møkkete køl og døde metaller!

Enhver union eller en ny nasjon, og særlig et verdensrike burde etter tradisjonen ha vært forunt en fødsel med større fakter og sterkere appell til innbyggernes følelser. Flagg og fanfarer, grunnlov og høystemte prinsipper skal følge slike statsprosjekter — som den amerikanske uavhengighetserklæringen eller vårt eget 1814 på Eidsvold. Fra tidenes morgen har herskere og høvdinger, konger og politiske ledere forstått at skal de vinne befolkningene for sitt rike, må de ty til noe mer enn den rene fornuft, for ikke å si snusfornuft, slik EU-samarbeidet er tuftet på.

Men EU-byggverkets arkitekter og håndverkere har motbevist historiens romantiske lærdommer.

Å tro at det lidenskapelig splittede Europa kunne samles gjennom de små stegs politikk, i praksis to skritt fram og ett tilbake, ved handel og byråkrati, frivillighet og enstemmighet, før grunnlov, hærmakt og folkevalgt unionsledelse, var i all sin forsiktighet ikke bare fornuftig, men også meget dristig. Slik er aldri tidligere gjort i menneskenes historie. Den europeiske samlingsprosessen er en nyskapning både i form, metode og resultat. Mon tro den er ytterst moderne – en avansert utgave av de frivillig inngåtte kontrakter som må ligge til grunn for forholdet mellom de styrende og de styrte i samfunn som ikke lenger er basert på statsmyter knyttet til konge, gud og fedreland.

Noen europeere vil kanskje gråte en skvett denne nyttårshelgen når mark, franc, pesetas og drakmer forsvinner. Ganske sikkert vil ingen felle en gledeståre over de nye euro-sedlene. EU gir ikke sine innbyggere klump i halsen. Finnes det noen i hele Europa som med patos kan si. «Jeg er glad i Den europeiske unionen», slik de fleste uten blygsel fremdeles kan fremføre en kjærlighetserklæring til sitt eget land? Nei, det er sjelden de sterke og positive følelsene som settes i sving når EU tar sine steg. Men skrittene er som oftest en tanke bedre – både enn sitt umiddelbare omdømme og den fortiden de trer ut av.

Nostalgikere og romantikere har alltid gode vilkår når de sier nei til hele eller deler av EU-samarbeidet, men i lengden er prinsipiell motstand mot unionen en anakronisme. I nei-landet Norge finnes det for eksempel knapt noen som er motstander av at de østeuropeiske landene skal bli medlem. Alle ser at disse landenes medlemskap i unionen vil sette et endelig punktum for den kalde krigens deling av Europa. Hvorvidt Norge snart bør finne sin plass blant de 25 landene som fra 2004 skal utgjøre det utvidete EU, er ikke dagens tema. Selv om Norge er det eneste landet som har stemt ned både ett og to fremforhandlete medlemskap, er det for så vidt i EU-prosessens langsomme og skrittvise ånd at spørsmålet prøves på nytt når tiden måtte være moden.

Men selv den langsomste prosess kan plutselig føre til skjellsettende gjennombrudd. Jeg tror at innføringen av den felles valutaen representerer et slikt gjennombrudd, og at vi vil merke det i Norge i året som kommer. Tiltaket er et sterkt symbolsk og reelt uttrykk for samarbeidet i den økonomiske unionen. Når 22 land om noen år bruker euroen som sin valuta, skal det mye til om EU-medlemmene Storbritannia, Sverige og Danmark fortsatt vil beholde pund og kroner, uansett hva dronningen av England mener. Skal Norge om noen år bli alene med egen valuta i Europa? Tanken er romantisk, men absurd.

Et godt argument for den felles valutaen er at den reduserer muligheten for grove valutaspekulasjoner. Euroen vil forhåpentlig i lengden være så sterk at den er lite gangbar å spekulere mot. Dette setter de gjenværende små valutaene i Europa i fare, særlig de som står helt utenfor det øvrige EU-samarbeidet. Det norske rentenivået må nødvendigvis ikke være like høyt som i de siste par årene, men det vil helt sikkert måtte holde seg betydelig høyere enn rentene i EU - for å holde kursen stabil som vern mot spekulantenes herjinger.

Dette er altså en nyttårshyllest til politikk uten åpen lidenskap. Vår verdensdel har opplevd så mange store kriger, så mye religionsstrid og fanatisme, så mye nasjonalisme og grensestrid at dagens Midtøsten og Sentral-Asia blekner. Om fornuften endelig skulle innhente følelsene på noe kontinent, måtte det bli Europa. Da får det heller være at prosjektene er prosaiske. Poesien overlates til andre temaer enn trykking av nye pengesedler og fjerning av gamle, stygge tollboder.

Men i virkeligheten er det å lirke lidenskapen vekk fra forholdet mellom Europas nasjoner et lidenskapelig prosjekt. Det ser bare ikke slik ut. Det går så seint, og det er så forsiktig og fornuftig. Ingen vanlig borger gløder av entusiasme for EUs direktiver, ingen dikter kan la seg inspirere til følsomme strofer om unionen. Likevel blir summen av alle de små stegene enormt stor, intet mindre enn et nytt Europa.