KUNSTFORSKNING eller «forskning på kunstens premisser» er et nytt fagfelt i Norge så vel som i Sverige og Finland. Snart skal det være mulig å tilkjempe seg en doktortittel fundert på «kunst-som-forskning» ved alle offentlige kunsthøyskoler og akademier i Norden.

Innledende forskningsprogram dras i gang nå i høst (Sverige) eller har allerede startet, som ved Kunsthøgskolen i Bergen. Men hva er det egentlig man skal gjøre?

Det er vanskelig å få tak på hva denne nye kunstforskningen egentlig innebærer. Hva er det for eksempel som skiller den fra det som ellers foregår i tradisjonelle estetiske miljøer ved universitetene? Alle synes å være enige om at kunstforskningen skal gi oss ny kunnskap og at store deler av den skal foreligge i tradisjonell skriftlig form, med reservert plass for metoder og konklusjoner.

En påfallende brist med den nye kunstforskningen er selve kunsten. La gå med at de første spede erfaringer viser at det finnes forskning i disse prosjektene, eller noe som ligner, men det virker som om kunsten har forsvunnet. Dette er høyst forståelig. Kunsten er i forskningssammenheng mest til besvær.

En uregjerlig rest som unndrar seg saklig analyse. Men akkurat nå var det jo denne «uregjerlige resten» det hele skulle handle om. Kan kunstforskning være dårlig kunst og bra forskning? Eller blir det da bare forskning? Det kan by på visse problemer å navigere i dagens kunstfelt. Billedkunsten har skiftet paradigme sier vi gjerne. Og slik er det. En ny forståelseshorisont tok til å gjelde en gang fra midten av 90-tallet.

Da tapte billedkunsten sin gamle estetiske identitet. Og ikke nok med det. Ingen kunne peke ut en ny. I dag er den toneangivende billedkunsten en virksomhet uten kategoriske grenser, uforpliktende presentert under sekkebetegnelsen «sosial kritikk». Det er dette som dominerer den internasjonale samtidskunstscenen og som aktualiseres med tanke på et samvær med forskningen. Disse nye kunstprosjektene (i motsetning til de mer gammelmodige «kunstverkene») betraktes jo som kjent som «undersøkelser» i spesifikke emner.

Til hvert av dem hører vanligvis et diskursivt innslag — et spørsmål, en problemformulering eller et selvkritisk element som åpner for diskusjon. I dette utvidete kunstfeltet finnes nok mye mat for kunstforskningen også, men denne muligheten synes akkurat nå å bli overskygget av noe annet. For på den andre siden så handler den nye kunstforskningen vel så mye om utdanningspolitikk.

Det er gjevt med forskning og naturligvis skal alle estetiske institusjoner være med, uansett om de har skiftet paradigme eller ei. For at så mange kunstnere som mulig skal kunne dra nytte av det samme programmet blir det mindre viktig å bestemme hva som egentlig er kunsten i prosjektet.

Pragmatiske kompromisser tvinger seg frem. Skrivingen blir intetsigende både når det gjelder innhold og retning. Her bør man stoppe opp og først som sist innse at den kunst som i hovedsak innretter seg på å produsere estetiske opplevelser vanskelig lar seg omsette til akseptabel forskning.

Hva som er kunst er ikke lenger noe problem. Kunst er det som kunstverden oppfatter som kunst. Mer og mer handler det nå om kunstens kvalitetskriterier. Hvis det skal bli noen ny kunstforskning i det hele tatt bør man begynne med å enes om de aller mest grunnleggende. En liste over «typiske egenskaper ved billedkunsten» (uansett paradigme) vil sannsynligvis se slik ut:

DET ONTOLOGISKE NIVÅET. Kunsten markerer seg på et høyt åndelig nivå, fullt på høyde med den status vitenskapen forbindes med. I kunsten kan man tillate seg eksistensielle spørsmål: Hva er et menneske? Hva er kunnskap? osv. Glem aldri at kunsten har befunnet seg på dette nivået svært lenge allerede. Den har fått sole seg i samme status som vitenskapen samtidig som den, gjennom sin tradisjonelle annerledeshet, har fått lov til å stå i motsetning til den. Mye tyder på at den egentlige «kunsten» som nå skal inngå i kunstforskningen kommer til å dras i retning det vitenskapelige.

NORMBRUDDET. Tradisjonelt har kunsten alltid blitt forbundet med det overskridende og grensesprengende. Dette springer klart frem i lys av modernismens historie der det ene anerkjente estetiske idealet etter det andre stadig, og med stor suksess, angripes og erstattes med nye. Her snakker vi om en, i hovedsak, intern revolusjonshistorie med et evig press mot selve kunstbegrepet. I det postmoderne paradigmet spiller det interne en mindre rolle. Normbruddene rettes i stedet mot et gitt innhold. Overskridelsene her dekkes gjerne av beskrivelser som «problematiserende», «fornyende», «overraskende» eller i ytterst sjeldne tilfeller mer rystende normbrudd som «skandale» og lignende. Man kan også ta i bruk betegnelser som «det avvikende» og «det marginale» som mer eller mindre umotivert føres sammen med spørsmålsstillinger av mer allmenn natur.

UBEGRIPELIGHET. Kunsten har alltid omgitt seg med sin egen retorikk, en dialekt som i sin mest ekstreme form har gjort hevd på å være et «sjelens åndfulle ikke-språk». Forståelse kunne bare oppnås gjennom opplevelse. Det postmoderne paradigmet har beholdt denne muligheten. Det er fremdeles mulig å tilføre kunsten elementer som er uklare og eiendommelige. La oss kalle det et internt pseudospråk, det vil si gjenkjennelige, men ikke fullt ut lesbare innslag, gjerne beslektet med visse former for lyrikk.

FIKSJON. Det som fremstilles i kunsten er ikke til å stole på og behøver heller ikke være det. Det fiktive innslaget faller helt naturlig inn i sammenhengen. Dette gjelder også for det postmoderne paradigmet, selv om opplysningene her gjerne er mer etterrettelige. Men fremdeles velger man selv om man vil angi sine kilder, eller la det være, eller om man vil angi kilder som er fiktive osv.

FRIHET. Det finns en sterk tradisjon for kunstens uavhengighet og dens rett til å gjøre som den måtte ønske. I det postmoderne paradigmet er friheten enda mer markant enn tidligere, ikke minst innenfor billedkunsten. Her kan kunstneren gjøre hva som helst, inkludert «ikke-kunst». Et viktig poeng ved alle disse i og for seg ukontroversielle prinsippene, er at de beskriver viktige sider ved kunstens virkemåte. De er alle betingelser som, dersom man rokker for mye ved dem, kan komme til å sette kunstens identitet som kunst på nokså risikable prøvelser. Dette må alle kunstnere (og andre) som vil bedrive ny kunstforskning ta høyde for.

Prinsippene må kunne integreres. Kunstnerisk virke ifølge betingelsene over fremtrer selvsagt som et «noe», en virksomhet av den overskridende sorten, men med et presisjonsnivå som ikke kan tillegges noen fastlagt mening. Hvis man likevel insisterer på å samle den kunstneriske virksomheten under en overordnet vitenskapelig paraply så kan vi kanskje si at kunsten i dag handler om «kunnskap i sin allminnelighet»?

KUNSTENS TAPTE estetiske identitet har ført til at billedkunsten nå invaderer alle tenkbare emner og områder og hurtig forvandler sitt bytte til kunst. Som en kulturens kannibal har samtidskunsten for lengst spist seg inn i alt fra sport til journalistikk og reklame. Slik må man også se på dens intervensjon i forskningen. Utrolig nok: Dette har kunsthøyskolene aldri regnet med i sin iver etter å etablere den nye kunstforskningen. At kunsten, med all dens ontologiske hovmod, aldri vil finne seg i å være noens lakei.

Hvis dette prosjektet skal føres vel i havn, da bør heller kunstforskningen betraktes som en supplerende og nødvendig drivkraft for en fortsatt fornyelse av kunsten. I så fall blir det relevant å stille spørsmålet om ikke også den tradisjonelle forskningen kan finne noe verdifullt i det som vil bli prestert i kjølvannet av ny kunstforskning. Mye taler for at dette kan bli mulig.

Vi vet at kunst er et kritisk instrument som kan presentere overraskende innfallsvinkler til et hvilket som helst emne. Noen konklusjoner kan kunsten aldri gi oss, men den kan utvilsomt stille interessante spørsmål. La oss derfor i fortsettelsen av arbeidet rundt kunstforskningen betrakte kunst (og ny kunstforskning) som en negativ kunnskap som står i kontrast til den tradisjonelle forskningens positive. La oss anta at kunsten først og fremst kaster tvil over begreper som «klokskap», «viten» og «erfaring», mens forskningen fastslår hvilken ny kunnskap som stadig blir vunnet. Eller: Kunsten vil nærme seg fraværet, mens vitenskapen vil vise oss det som er nært. Kunsten fordunkler all viten, vitenskapen belyser den.

TEGNING: MARVIN HALLERAKER