Er det uvitenhet eller er det for å beskytte seg og sine kolleger? Det er faktisk ikke til å legge skjul på at der finnes dårlige pedagoger i skolen samt pedagoger som ikke har kompetanse til å ta seg av spesialundervisningen. Det hjelper lite at en utvikler mange læringsmetoder innenfor de ulike fagene, dersom man mangler de rette lærerne. Barna har krav på en likeverdig opplæring uansett evner, og da må de som skal veilede dem vite hva som må gjøres.

Konklusjonen på Wiiks innlegg blir da at elever som har lese— og skrivevansker er dem som har: «mangel på respekt, de er urolige, har et høyt støynivå og mangel på innsats. Videre er arbeidsinnsatsen på sparebluss og mange av dem gjør ikke skolearbeid hjemme. Og om ikke dette er nok så respekterer de ikke samfunnets lover og regler».

Som rektor burde han vite bedre, at forskere ikke har funnet noen løsning på hva lese- og skrivevansker kommer av. Hadde man bare kommet frem til den «rette medisinen» ville vi vært spart for mye, men slik er det dessverre ikke. Det nytter ikke å lage konklusjoner om menneskers væremåte og deres problemer, en må ha håndfaste bevis på hva årsaken er før man dømmer. Tenk på alle de som er i det militære i dag som Wiik sier ikke kan fylle ut permisjonssøknaden, tenk hva de føler innerst inne når han lager en konklusjon på at grunnen ligger i dårlig oppførsel osv. Hva føler de ikke etter mange års slit for å klare å henge med, uten å lykkes? Ja, det er viktig å tenke før man dømmer, og være 100 prosent sikker i sin sak. Der finnes alltid de elevene som ikke «gidder» å jobbe i skolen, men heldigvis er de i fåtall, og det er ikke alltid det er de svake som bråker, de flinke, godt likte elevene er også blant «bråkmakerne», men å skjære alle over samme kam og si at dette er årsaken til at vi har elever med lese- og skrivevansker, det er å gå for langt.

Det er med tårer i øynene jeg leser at dette er konklusjonen på mitt barn lese- og skrivevansker, og mange, mange andres barns. Ingen som ikke selv har barn med slike problemer kan forestille seg hva dette kan innebære. Er det noen som jobber og sliter, så er det akkurat dem. De får ingenting gratis, verken på skolen eller hjemme, og til tider er det snakk om 6 timers skoledag og 2-3 timers leksearbeid etterpå, men likevel når de aldri målet.

Men hva betyr egentlig dysleksi?:

Dvs. personer som har svikt i lese- og skriveferdigheter, men som har normale evner og sanser. I de fleste tilfeller er det medfødt.

Elever med lese- og skrivevansker har krav etter grunnskoleloven å få spesialundervisning i form av tilrettelagt undervisning i klassen eller som enetimer. Det høres så fint ut, men hva er virkeligheten? Jo, elevene får aldri alle de timene de er anbefalt, som regel bare en liten brøkdel, noe som resulterer i at de blir sittende uten hjelp mens resten av klassen raser videre i pensum. Hvem må ta ansvaret når skolen ikke gjør det? Jo, det er foreldrene, vi skal bistå med opplæring der skolen sviktet, fordi økonomien i skolen er dårlig og mangelen på ressurser er stor. Kan dette kalles et likeverdig opplæringstilbud?

Kan noen tenke seg at det skal sitte elever i dagens skole som føler seg mindreverdig, tilsidesatt, og som aldri får til noe eller klarer en eneste prøve? Ja, dette er det rike Norge, som skal være best i alt, men som ikke klarer å se at vi ikke bare har «enere».

Disse elevene får ikke den tilpassede opplæringen de har krav på, de vil bli de store taperne i samfunnet, lærerne i dag har altfor lett for å «overse» dem. Det virker som det for enkelte lærere er for mye arbeid å tilrettelegge opplæringen samt leksene for dem som ikke følger resten av klassen. Som foreldre av barn med lese- og skrivevansker vet vi hvor mye snørr og tårer som renner hver ettermiddag, hvor mye trøst en må gi dem etter en skoledag der de ikke mestrer å følge klassen, bare det er et nederlag.

Men at skolens lærere har problemer med elevene som bråker, må de ta en del av skylden for selv. Dersom en skole lar elevene styre slik de vil, og lærerne ikke har kontroll, må jo litt av feilen ligge i hvordan læreren opptrer overfor elevene.

Jeg etterlyser bevilgninger som skal gå til dem som har krav på hjelp ifølge grunnskoleloven, har ikke denne loven noen betydning? Skal ikke denne loven gjelde på lik linje med de andre lovene vi har i Norge?

Men dessverre har ikke noen av de «høye herrer» på Stortinget eller i næringslivet stått frem og fortalt hvor vanskelig og tøff det kan være å ha et barn eller to med lese- og skrivevansker.

Ikke misforstå, men jeg har nok familien Stoltenberg i tankene, all respekt for dem og det de sto frem med. De har hatt en tøff tid, men uten dem ville ikke de folkevalgte på Løvebakken kommet med så mange hjelpetiltak til de narkomane, som nå er på trappen. Ikke ønsker jeg meg i familien Stoltenbergs situasjon, men jeg har lyst til å trekke noen linjer fra dem til oss som sliter for det beste for våre barn.

Vi kjemper en kamp for å få hjelpen barna trenger, vi går i en angst for hva morgendagens skolesituasjon for våre barn bringer. Vi kjemper mot skolen, kommunen, fylket og ellers der vi har mulighet, men veldig mange ganger sitter vi tilbake med tomhet. En hjelpeløs følelse av ikke å strekke til, kunne gi barna våre det de trenger. Og grunnen ligger i alle nedskjæringer i skolen, de flinke får sitt, mens de svake blir de svakeste. Hadde jeg bare hatt min jobb på Løvebakken eller en høy stilling i næringslivet ville mitt rop om hjelp for alle med lese- og skrivevansker nådd frem til de rette instanser, men dessverre, jeg og min familie er bare en helt vanlig familie som på lik linje med mange andre kjemper en kamp for å få den hjelpen våre barn har krav, men som dessverre ikke når frem i den store mengden.

Så kjære Wiik, dine avslutningsord er nok ment på eliten, de som betyr noe i ditt samfunn, men slik er det heldigvis ikke i virkeligheten. Men å si at «utan eit høgt kunnskapsnivå i den norske befolkning, vil vi ikkje kunne tevla i den internasjonale konkurransen», og «... å læra dei oppveksande generasjoner naudsynte kunnskaper som samfunnet treng for å oppretthalda og utvikle velstand og teknologi».

Vi må godta mennesket for det, det er, for de evner og kunnskaper hver enkelt menneske kan bidra med, det er bruk for oss alle. Ikke alle trenger å bli direktører, utenriksminister og liknende. For at samfunnet og verden skal gå videre må vi ha mennesker som gjør de jobbene som faktisk er de viktigste, de som blir gjort med håndkraft, av mennesker som vet hva det vil si å få «skit på nevene», alt i denne verden kan ikke styres av maskiner! (Se forklaringen på dysleksi.)

Det er faktisk håp for oss alle bare vi ser lyst på livet!

AV MOR TIL DYSLEKTIKER