Av adm direktør Karl Nysterud,

Teknologibedriftenes Landsforening (TBL)

Selvsagt kan det varme ørene å stikke hodet i sanden, men som løsning på et akutt nasjonalt problem er det ikke å anbefale.

En kjensgjerning står ubestridelig fast: Vi bruker mer elektrisitet enn vi produserer.

Ingenting tyder på at forbruket lar seg redusere. Følgelig er det tilførselen av elektrisitet — produksjonskapasiteten - som må påvirkes.

Kombinasjonen tørrår/kald vinter vil med stor grad av sikkerhet gjenta seg. Den kan til og med komme allerede i 2003/2004. Enten den inntreffer da eller senere blir det avgjørende spørsmålet: Har vi skikket vårt hus slik at Norge (og Sverige ...) er ute av det energipolitiske sidesporet vi nå er parkert på?

En ansvarlig energiminister kan ikke sove godt om nettene fremover med tanke på at sannsynligheten for et tørrår i 2003 er like stor som den var for tørråret i 2002. Hans nattesøvn kan ikke bli god før gapet mellom elforbruk og -produksjon er utlignet.

Det kan bare skje ved å øke vår elproduksjon slik at underbalansen pr. i dag dekkes, sammen med fremtidige økninger i forbruket.

Dette er viktig både for forbrukerne og for industrien - og særlig den delen av norsk industri som berører aller flest arbeidsplasser og enkeltmennesker; verdiskapende bedrifter som ikke er tungindustri og som ikke har langsiktige kraftavtaler eller selveid kraftproduksjon.

En slik bedrift finner du på Elverum. Støperibedriften det er tale om har et månedlig forbruk på 1,5 mill KWh. Det tilsvarer om lag 1000 husstander - et middels norsk lokalsamfunn. For Elverums-bedriftens 220 arbeidsplasser har den nye strømavtalen, slik markedet dirigert av underdekningen på produksjonssiden arter seg, gitt merkostnader på ca. 600.000 kroner bare i januar.

Denne merkostnaden må bedriften dekke. Kundene vil neppe godta prisøkninger på produkter med kontraktsfestet pris. Vil hver enkelt ansatt kutte månedslønna med i snitt 2800 kroner, eller nær 19 kroner pr. time? Skal bedriften stoppe produksjonen, sette de ansatte på porten og tjene sine penger på salg av kraft, i den tro at kundene vil forstå og vente tålmodig uten å finne andre leverandører, til elprisene igjen er slik at produksjonen på Elverum gjenopptas ...?

I dagens norske industrivirkelighet er ikke noe av dette gangbar politikk. Derfor blir utfordringen raskt å utlikne gapet mellom elforbruk og elproduksjon for å gjenopprette balansen i elforsyningen.

Etter TBLs syn er det fire tiltak som kan gi ønsket og varig effekt:

- Gasskraftverk - Ny vannkraft/oppgradering av vannkraftverk - Bedre nordisk og europeisk samkjøring - ENØK, brukerbevissthet og nye energikilder Det eneste innenlandske tiltak som monner så raskt som påkrevet, er å bygge gasskraftverk.

Gasskraft med dagens teknologi er selve miljøløsningen i land utenom Norge, og Kyoto-regimet har mekanismer som gjør bygging av norske gasskraftverk forenlig med de utslippsforpliktelser Norge har påtatt seg.

Fra Kårstø og Kollsnes kan gasskraft med den mest moderne teknikk som eksisterer, være på nettet i løpet av 18-24 måneder. Konsesjon for utbygging er tildelt, og konsesjonshaverne har etterlyst politisk avklaring. Da bør energiministeren innkalle utbyggerne og drøfte hva som må til for å få prosjektet i gang, og motivere utbyggerne til å starte.

Ny vannkraft må bygges ut, og eksisterende vannkraftverk bør rehabiliteres. Tidkrevende planlegging og kompliserte konsesjonsprosedyrer er imidlertid et hinder som gjør dette til langsiktige løsninger, uten virkning så raskt som påkrevet. Et aktivt myndighetsengasjement vil like fullt kunne få fortgang i prosessene.

Bedre system-koordinering og samkjøring i Norden og mot Kontinentet gir miljø- og økonomigevinst til alle når vannkraftsystemer samkjøres med kull-, gass- og kjernekraftverk. Med ny overføringskapasitet mot utlandet kan en jevnere prisutvikling sikres, til beste for industri og forbrukere.

Den enkelte forbruker har også et ansvar. Moderne teknologi og byggeteknikk kan redusere vårt behov for å få tilført varme både i husholdninger, i forretningsbygg og i industrien. Ved bevisst stimulering av ENØK-teknologi kan myndighetene oppnå større effekt enn ved «omlegging og alternativ energiforsyning», som gjennomgangsmelodien har vært hittil.

Men likevel monner ikke vindmøller, bioenergi, direkte gassforsyning og distribusjonsformen vannbåren varme innenfor det handlingsrom av tid som er til rådighet. I tillegg er kostnadene ved disse løsningene på nivå med, eller høyere enn, dagens kraftpriser. De er derfor ikke selvstendige og varige løsninger, men i beste fall et supplement.

Alle realistiske løsninger på krisen krever politikernes og myndighetenes medvirkning. Spørsmålet blir dermed: Når får vi se politisk handlekraft og mot til å treffe de beslutningene situasjonen krever?