Debatt

Av Espen Edvardsen, journalist i Bergen alternative mediesenter (Bamse)

— At ikke folk brekker seg over Grandiosaen, når «Tore på sporet» herjer med folk, er mer enn jeg kan forstå, forteller mediemener Siren Sundland til Bergens Tidende 5. november. Hun er sammen med en medieviter, to psykologer og en filosof del av det avisen karakteriserer som en «massiv kritikk» av Tore Strømøy og programmet han leder. «Flommen» av kritikk startet da BT-journalist Per Jon Odéen på kommentarplass 3. november karakteriserte programmet som «forføringskunst på sitt mest avanserte». Hvorvidt «Tore på sporet» overlever høststormen av kritikk fra den intellektuelle medie-overklassen i Bergen får vinteren vise. Jeg synes det er et annet trekk ved denne selvgode salong-bevegelsen som er langt mer bekymringsfullt: Hvor er fokuset på andre og langt mer urovekkende trekk ved mediene?

I den omtalte «massive kritikk»-saken er ikke bare innholdet, men også formen interessant. 40-50 prosent av saken er viet portrettbilder av de massivt kritiske ekspertene. Bildet av disse ansiktene må jo være redaksjonelt vurdert av BT til å ha en stor formidlingskraft. Den forventede kraften i de store portrettbildene (kjendis!) og titlene (psykolog! medieviter! m.m.) er et større problem for media enn et sentimentalt underholdningsprogram en gang i uken. I motsetning til «ekspertene» på portrettbildene og BTs egen mediemener, så opplever jeg nemlig ikke at hovedproblemet i media er sentimentalitet.

Jeg synes det generelle fokuset på noen svært få kjendiser og den oppblåste rollen til de kvasi-objektive ekspertene er et langt større problem enn sentimentaliteten. Min opplevelse er at noen få personer og færrest mulig standpunkter slipper til i media. (Den omtalte BT-saken passer godt inn i dette bildet. Hvorfor snakker man ikke med deltakere og seere, men med kjendiseksperter?) Samme trekk ser man ved politiske konflikter i mediene: De angår ikke folk, men gjøres til saker om kjendiser hvor noen «eksperter» kan gi objektive kommentatorer. Et ferskt eksempel er «Klasebombesaken». «Trenger man med å trene med bomber som man ikke skal bruke?» Kunne for eksempel kjendis-kose-journalisten Fredrik Skavlan ha spurt, men i stedet ville han snakke om Kristin Krohn Devolds person, hennes autoritet, hennes osv. Og det er jo akkurat henne og hennes posisjon og ikke norsk krigspolitikk som det har vært fokus på i media (til orientering: norske fly er nå i Afghanistan for å bombe). Den intellektuelle eliten sitt fokus på noen få personer og deres posisjoner og prestasjoner er et langt større overgrep mot folk enn det en sentimental trønder kan klare å få til en lørdagskveld. Men det er kanskje vanskelig å få øye på hvis man selv har en drøm om en plass i Skavlans salong?

«Hvorfor spyr ikke folk av «Tore på sporet»? Spør mediemener Siren Sundland i 2002. «Hvorfor spiser de ikke kake?» Spurte førstedamen Marie Antoniette i 1789. «Hvor stor kan selvgodheten og ignoransen overfor vanlige folk bli?» Lurer jeg på for tiden.