Av Tor Hungnes,Frekhaug

Sannheten er snarere at vedvarende ressursknapphet virker generelt nedbrytende på sjelslivet og fremskynder handlingsmønstre som er i strid med grunnleggende verdioppfatninger.

Det er regionrådet i Nordhordland bestående av våre utmerkede ordførere, hedersmennesker alle sammen, som har tatt initiativ til den foreslåtte utvidelsen av betalingsperioden på Nordhordlandsbrua.

De er oppmerksomme på at de foreslår en innbetaling til offentlige formål (ofte kalt skatt), som rammer meget skjevt. For å sukre pillen skal vi som blir rammet få betale i litt mindre bidrag over litt lengre tid.

(Det dreier seg ikke nødvendigvis om 4 år, men 245 mill. kroner).

Melands ordfører uttaler at hun er prinsipielt imot, men klarer ikke å stå imot når hun ser vinningen for regionen.

Vinningen er 245 mill. kr. fra brubrukernes lommebøker, ikke en krone ekstra fra stat eller fylke.

Ordførerne både fra Radøy og Lindås uttalte på orienteringsmøtet på Seim sist mandag at kommunene ikke har myndighet til å iverksette noen annen form for skatteinnkreving.

Det blir da naturlig at man griper de anledninger som byr seg, og forsøker å rettferdiggjøre det hele med noen skyggeargumenter om regional solidaritet.

Bomstasjonen står jo der, og lett blir gjerne det samme som rett når armoden er stor nok.

Hvis vi mener noe med solidaritet, må vi stemme fram ordninger som åpner for anstendige bevilgninger fra midler som er innkrevet etter et slags rettferdighets-prinsipp.

Å smelle på tusenvis av kroner i årlig ekstraskatt til pendlere og andre som har basert tilværelsen på hyppig kryssing av vår utmerkede bru vil bare kamuflere den offentlige fattigdom og undergrave folks tiltro til politikerne.

Slik tingenes tilstand er: Kommunepolitiker, min sønn, må du aldri bli. Slike tar lett skade på sin sjel.