Hans avslappete og kloke tilnærming til EU-spørsmål gjør alltid hans kronikk om emnet til interessant lesning.

Det er derfor med overraskelse at en kan lese hans påstand om at «utviklinga i EU dei siste tiåra har gjort livet lettare og lysare for millionar av menneske». (BT 17. sept.). Fordi påstanden ikke er begrunnet, lyder den som et propagandistisk slagord uten reelt innhold, noe som er uvant å finne i Førdes innlegg.

Er livet blitt lettere og lysere for engelskmenn og italienere fordi England og Italia er EU-medlemmer? Hvis dette er tilfelle, hvis Unionen virkelig har gjort livet lettere for folk, hvor er de entusiastiske og jublende massene i EU?

Vi har nettopp hatt en folkeavstemning i vårt naboland hvor velgerne har klart uttrykt at de ikke ønsker mer integrasjon i Den europeiske unionen. I 1992 stemte 50,9 prosent av franskmennene ja til Maastricht-traktaten. Flertallet ble så knapt at det derfor ble den siste EU-folkeavstemningen i landet. For å få EU-borgere til endelig å stemme «ja til mer EU» må Brussel anstrenge seg veldig (jf. dobbeltavstemningen, om Amsterdam-traktaten i Danmark og om Nice-traktaten i Irland). Gir ikke dette oss et klart signal?

Det er påfallende at EU-entusiaster finnes ikke i, men utenfor EU. Hvorfor? De jublende massene finnes ikke i EU fordi selve grunnlaget for Unionen, de såkalte fire frihetene gjøre livet surt for vanlige folk. La oss se på de to frihetene som berøre r alminnelige borgere mest, fri flyt av arbeidskraft og fri flyt av varer.

Arbeidskraften skal flyte fritt for å senke lønningene. For tre år siden, på EU-toppmøtet i Lisboa (som tok for seg reformen om arbeidslivet), uttalte en fremtredende EU-byråkrat at EU i mange år har sett med misunnelse på USAs økonomiske suksess. Og i USA har reallønnsnivået til arbeidere gått ned de siste tiårene ... Når prisen på arbeidskraft går ned, når arbeid ikke blir verdsatt, skaper dette alvorlige samfunnsmessige konsekvenser. Kombinert med høy arbeidsledighet skaper dette også et voldsomt press på vanlige folks livssituasjon.

Varene skal flyte fritt for å kunne bli produsert så billig som mulig, det vil si der hvor lønningene er lavest, med sikte på å øke konsumet hos dem som har kjøpekraft. For å kunne øke konsumet når lønningene går ned, må en redusere skattenivået og dermed det universelle velferdstilbudet. Kjøpepress, kombinert med lavere lønninger, svakere universelle velferdstilbud: det er ikke lett for en vanlig barnefamilie å leve lett og lyst midt opp i det.

Billigere arbeidskraft og økende forbruk for dem som har kjøpekraft, gagner sikkert interessene til kapitalkreftene. Men det blir ikke «et lettere og lysere liv» for EU-borgere av det. I Frankrike forsvinner middelklassen langsomt, men sikkert: man blir enten veldig rik, eller veldig fattig. Den europeiske unionen som politisk, sosialt og økonomisk system, vekker ikke entusiasme blant Unionens egne borgere. Dette er både målbart og forståelig. Mindre forståelig er den EU-entusiasmen som Einar Førde gir uttrykk for i kronikkene sine.

Daniel Ducrocq, leder Bergen Nei til EU