Artikkelen hans er et godt eksempel på årsaken til at det er vanskelig å få gjort noe med problemstillingene på dette området.

Skatt på eiendom er en koppskatt. Den blir like stor uansett skattyters skatteevne og er følgelig urimelig. Det som burde beskattes var inntekt på eiendommen.

Prisstigning på eiendom er stort sett et uttrykk for inflasjon.Vi har i den senere tid hatt et par unntak, sentrumsleiligheter og hytter i spesielle pressområder. Prisstigningen her er vel uttrykk for en blanding av god økonomi, lett tilgang på lån, markedsmanipulasjon og en grunnfestet tro på at det er bedre å eie enn å leie, samt det faktum at tomteland ikke kan produseres.

Markedsverdi er kun et uttrykk for andres ønske om å eie noe og er kun relevant ved salg.

En familiehytte på Sørlandet kan utgjøre en økonomisk reserve, i bruksverdi er den som en annen hytte.

Problemet Kristoffersen ufrivillig påpeker er hovedsakelig at politikerne har motstridende interesser. De ønsker å skattlegge spekulasjon, de ønsker flere utleieboliger, de ønsker ikke den motstand som utbygging/fortetning i sentrale strøk ville gi. De ønsker penger uten protest, skatt uten konsekvenser for motstandere med makt. Derfor roter de sammen eneboliger og utleieobjekter, og gir spekulantene de kort på hånden som Kristoffersen ønsker å angripe.

Han legger opp til splitt og hersk mellom store grupper, det har aldri tjent noen god sak.

Eget hus og egen hytte er forbruksgoder, ikke investeringer og bør ikke skattlegges utover ved anskaffelse.

Vil politikerne gjøre noe for ungdommen må de produsere det ungdommen ønsker, sentrale leiligheter.

Å legge ned byfornyelsen og redusere brannvesenet kunne være en bra begynnelse.

Å endre rammebetingelsene i finansieringen kunne være en annen. Hvis bankene heftet for den lånetakst de aksepterer, kunne kanskje prisnivået bli mer edruelig. Vil politikerne gjøre ungdommen selveiende og gi dem inflasjonsgevinsten, kunne de endre rammebetingelsene for alle eiendomsselskapene som nå skyter opp som sopp og virker prispressende.

Opphevelse av boplikten kunne løse den andre halvdelen av problemet. Det ville medføre økt tilbud og fallende priser både på Sørlandet og i fjellet.

Så fikk heller de aller mest uheldige sørlendingene måtte ta sykkel når de en sjelden gang skulle til stranden.

Av Olav Overå