Virksomheten er ulovlig. Du har ikke gyldige papirer på at verken boligen eller forretningen er din. Grunneieren kan komme til å sanere hele nabolaget og bygge opp noe helt nytt.

Politimannen sier han kjenner grunneieren og kanskje han kan hjelpe deg å få det utsatt. Det koker ned til et spørsmål om penger. Du punger ut. Det er ikke første gang det skjer og neppe siste heller.

Denne historien er slett ikke unik. Den utspiller seg daglig. Det å være fattig dreier seg ikke minst om en fundamental form for sårbarhet, nemlig mangelen på formaliserte eiendomsrettigheter.

Faktisk er det slik at rundt 80 prosent av befolkningen i utviklingslandene og tidligere kommuniststater ikke har formell rett til det huset de bor i eller den virksomheten de lever av. Dette har enorme konsekvenser som vi utrolig nok har vært nesten blinde for.

Vi tenker gjerne at de fattige er fattige fordi de ikke eier noe. Vi kan like gjerne si at deres faktiske eiendeler ikke anerkjennes fordi de er fattige. Selve retten til eiendom monopoliseres av dem som er innenfor. Skal en snu fattigdomsspiralen må rettighetene anerkjennes.

Den kjente peruanske økonomen Hernando de Soto har mer enn noen annen satt fattiges manglende eiendomsrett på den internasjonale dagsordenen. Han går så langt som å hevde at det er formaliserte rettigheter til eiendom og virksomhet som er selve nøkkelen til økonomisk utvikling og deltakelse i den globaliserte verden.

Vestens kapitalistiske suksess er tuftet på fungerende systemer for registrering, kjøp og salg av eiendom og virksomhet, systemer som er tilgjengelig for alle. Grunnen til dette er enkel:

Kapital er bare kapital dersom den er omsettbar i et åpent marked. Dette forutsetter at kapitalen må kunne representeres av noe, noe alle kan ha tillit til. Dette noe må være et stykke offentlig akseptert papir.

Skomakeren i eksemplet over kan vifte papiret i ansiktet på den korrupte politimannen. Han kan gå til banken og få et lån med basis i verdien på verkstedet og huset han bor i og slik utvide virksomheten. Han kan selge hele greia på det åpne markedet, der han tidligere bare kunne selge basert på bekjentskap og forbindelser og til lav pris gitt truslene fra politiet.

Kort sagt, kapitalen som var død, blir med ett mobil og levende. Det er ikke småtteri av død kapital strødd rundt på kloden. Hernando de Soto har utført grundige beregninger som viser at verdien av de fattiges «døde kapital» i land som Egypt, Peru og Filippinene er mange ganger størrelsen på hva disse landene har mottatt av utenlandske private investeringer og bistand over flere tiår.

De Soto hevder derfor at det ligger et enormt potensial for vekst og utvikling i det å få utvidet eiendomsretten til også å gjelde de fattige. Dette krever grunnleggende juridisk reform, og sterk politisk vilje. Heldigvis er det nå langt større vilje enn før til å ta tak i dette.

I Peru ser man allerede spektakulære resultater av en satsing på formalisering av eiendomsrettigheter og bruksrettigheter — både individuelle og kollektive. Gjennom et prosjekt som totalt kostet 20 millioner dollar ble følgende oppnådd: På få år fikk 6,3 millioner fattige peruanere formelt eierskap til eget hus og jord. Verdien på denne formaliserte eiendomsmassen økte med 2,2 milliarder dollar.

Samlet økte inntektene til disse selveierne med 3,2 milliarder dollar. 380.000 småbedrifter ble formalisert. Disse genererte på kort tid 560.000 nye jobber og økte skatteinntektene med 300 millioner dollar. Formaliseringen reduserte for øvrig barnearbeid med 28 prosent.

Nylig gikk regjeringen inn i en dialog med Hernando de Soto og hans Institute for Liberty and Democracy i Lima om samarbeid på dette viktige feltet.

Sammen kan vi bedre møte den økende etterspørselen etter løsninger på dette området. Vi må bidra til å gjøre globaliseringens gevinster tilgjengelige for flertallet av jordas befolkning. Å sikre fattige deres juridiske adgang til egne økonomiske verdier, vil være et stort skritt i riktig retning.

Statssekretær Olav Kjørven (KrF)