Av Siegfried Pausewang, seniorforsker på CMI Det høres fint ut og innlysende. For oss som lever i Norge. Men dessverre er det ikke alltid så enkelt.

Hvis kona til skomakeren i Kjørvens eksempel blir syk og må ha dyr medisin, må han ta opp lån. Det finnes ingen trygdekasse. Pengene er ikke investert og kan tjenes inn igjen. Forretningen må ofres for konas skyld, eiendomsrett eller ikke. Naboen blir syk, og han vet at skomakeren kan ta opp lån. Sier han nei, er han uglesett for resten av livet: «Han som setter pengene høyere enn naboen sin». Med andre ord: Uten kontroll over andre sosiale faktorer, gir ikke eiendomsretten beskyttelse.

Eiendomsrett i utviklingssammenheng handler mest om jord. I Afrika var det felleseie av jord i uminnelig tid. En jordlapp var noe alle trengte for å overleve, og jorda var like fri og tilgjengelig som luft, solskinn, vann. Dagens grunnlov i Etiopia sier at staten eier all jord. Bøndene har bare bruksrett. Staten bruker sin «eiendomsrett» for alt den er verdt til å undertrykke bøndene. En lokal statstjenestemann kan gjerne si til en bonde at hvis han ikke stemmer på deres parti, får han ikke bruke jorda. I praksis står dermed staten for den verste formen for misbruk av eiendomsretten.

Alternativet er ikke nødvendigvis privat eiendomsrett. Kreditt er heller ikke alltid av det gode. Ethvert lån gjør bonden avhengig. I avsidesliggende strøk finnes det ingen bank. Der hersker pengelånere som krever fra 50 til 150 prosent rente.

Kjørven refererer til den peruanske økonomen Hernando de Soto som sier at det å gi de fattige formaliserte rettigheter til sine ressurser er nøkkelen til utvikling. Det foregår en diskusjon blant fagfolk om eiendomsrett gjør fattige bønder mer eller mindre utsatt for landhaier og bedrageri.

I afrikansk tradisjon har bønder alltid et fellesskap de kan gå til og kreve adgang til jord. Den som stammer fra bygda har krav på deltakelse. Privateiendom vil utelukke alle andre. Hva skjer med dem som ikke har noen alternativ jobb å gå til? Den som har tapt retten til jorda si, har bare en vei å gå: til et liv i elendighet eller kriminalitet i slummen.

Naturligvis har bønder alltid funnet måter å selge land på. Også i Etiopia har de gjort det. Men en ting solgte de aldri: sin rett til jorda. De kunne alltid gå til sin, morens eller farens hjembygd og si: jeg trenger jord til å livnære meg. Denne medfødte retten, som ikke bare den førstefødte hadde, har de aldri gitt fra seg. Eiendomsrett til jord vil frata dem denne medfødte retten.

Jeg vil gjerne støtte opp under de Sotos forsøk på å sikre de fattiges rettigheter til ressurser. Den første retten å sikre bør da være retten til noe å leve av. Afrikanske tradisjoner kjenner mange forskjellige rettigheter knyttet til bruk av jord, men ingen eiendomsrett i vår forstand. Registrering av eiendomsretten kan være med på å frata småbøndene deres nedarvede adgang til jord. Uten å gi dem et økonomisk ansvarlig alternativ, kan det være rovmord.