DEBATT

Av Margrethe Halvorsen, Europabevegelsen i Bergen

Enda vanskeligere blir det når begrepet også skal gjelde immaterielle rettigheter, som for eksempel over genetiske ressurser. Det er likevel en utbredt oppfatning at en stat skal ha råderett over sine egne ressurser, enten det gjelder genetiske ressurser, menneskelige ressurser, olje, fisk eller fossefall. I praksis betyr det at statene selv eier, og avgjør forvaltningen av «egne» ressurser. Dette prinsippet medfører ikke rettferdighet, selv om det er forankret i FNs konvensjoner.

Dannelse av nasjonalstater skyldes som regel historiske tilfeldigheter, og har sjelden noe med rettferdighet å gjøre. Det samme gjelder enkelte lands forsprang innenfor en eller annen næring. Når en nasjonalstat først er dannet, setter nasjonen grenser mellom sine egne medlemmer og de utenfor. Historien har gang på gang vist oss at nasjonalstaten kan fungere dårlig for mennesker som slumper til å falle utenfor gruppen. Man kan videre aldri få en mer rettferdig verden ved å bytte om på hvilke grupper av mennesker som til enhver tid gis de beste forutsetningene for å utvikle egen velferd. Dannelsen av staten Israel er et godt eksempel på dette. Etter lang tids undertrykkelse fikk jødene verdens anerkjennelse og en egen stat. I dag er det palestinerne som føler seg undertrykt — av israelerne. Nasjonalstaten innebærer egoisme på vegne av egne innbyggere, slik private næringsforetak er egoistiske på vegne av eierne, og individet er egoistisk på vegne av seg selv og sin familie. Med andre ord vil enkeltindivider og sosialt definerte grupper naturlig prioritere egen velferd. Utfordringen er å finne samfunnsstrukturer som begrenser de fordelingsmessig uakseptable konsekvensene av enkeltindividenes og enkeltgruppenes selvhevdelse. Nasjonalstaten er ikke en egnet struktur til dette formålet.

Men verdiskapning må vi jo ha, og de aktører som er best egnet til å skape verdier bør få gjøre det. Dersom Oslo kommune finner ut at finnene er best skikket til å forvalte verdiene i kraftselskapet Hafslund, bør finnene få anledning til det. Dersom et amerikansk selskap er best skikket til å skape verdier ut av Brazzein-proteinet som finnes i et vestafrikansk bær, bør et slikt selskap få anledning til dette. Når det gjelder å finne mekanismer for å fordele resultater av verdiskapning generelt, er det ingen vei utenom at stater avgir mer myndighet til regionale (for oss EU) og globale (FN) politiske institusjoner. Disse, spesielt FN, må gjøres mer handlekraftige enn i dag, for eksempel gjennom en nedtoning av kravet om konsensus mellom medlemsland i viktige avgjørelser. Konsensus innebærer at det kun foretas avgjørelser om det alle kan bli enige om, mens det ikke inngås nødvendige avtaler når det gjelder de vanskeligste sakene. De vanskelige sakene er ofte de viktigste i politikken, og i disse er kvalifiserte flertallsavgjørelser bedre enn ingen avgjørelser.