Sveriges statsminister Göran Persson mener at politiet må få kraftigere maktmidler, vannkanoner, tåregass o.l. Før man griper til opptrapping bør man nok studere årsakene til den rasende gatevolden nærmere.

For det første må man da se på den uartikulerte, steinkastende protesten – hvem de er, hvor kommer de fra, hva driver dem? Dette er neppe folk som føler seg vellykte og velkomne i et samfunn som har bruk for dem. Man må også se på hvordan politiske protester har blitt håndtert ved tidligere EU-, WTO— og G7-møter. Det er mitt inntrykk at politiet i økende grad i mange år er blitt misbrukt til politisk represjon, men at media har forsømt å omtale overgrepene, kritisere dem og gjøre folk klar over hvor ille det har vært.

Virkelig galt gikk det først i Seattle, der var det politiet som gikk amok i militærpregede, voldelige angrep på fredelige demonstranter, med omfattende krenkelse av deres borgerrettigheter – og med media som politiets ukritiske supportere (Kilde: «Extra», utgitt av FAIR, Fairness and Accuracy in Reporting (www.fair.org), N.Y. januar og juli 2000).

Det er vanskelig å være uenig i statsminister Perssons karakteristikk; at dette er en tragedie, destruktiv oppførsel og et alvorlig problem for demokratiet. Personer kom alvorlig til skade og både for EU-toppene og for de som ønsket å demonstrere sine meninger på fredelig, demokratisk vis, førte gatevolden oppmerksomheten vekk fra sakene som var oppe.

Likevel støter Gøran Persson og andre EU-ledere på et problem og slår seg i noen grad på munnen når de snakker om «åpen forakt for demokratiet». Det er jo ikke så rent få som mener at EU-prosjektet er fremmet med alvorlige former for overkjøring av opposisjonen og tramping på demokratiets prinsipper. Jeg er en av dem som er forarget og forbitret, over hvordan de største partiene i Norge har brukt sitt politiske flertall til å dure fremover med EU-tilpasning, uten respekt for verken grunnlov eller folkeavstemninger. Også EU-lederne selv har etter hvert erkjent alvoret i EUs demokratiunderskudd og for svake støtte i befolkningen. Da må også spørsmål rundt EUs eget forhold til demokrati bli en del av vurderingen når årsakene til Göteborg-volden skal analyseres.

Fremmes EU-prosjektet med tilstrekkelig respekt for demokratiet? Foran folkeavstemninger er folk blitt lovet at det er «ufarlig» å si ja, foran folkeavstemnigen om EEC ble man lovet at det var helt utenkelig at EU ville utvikle seg til en union, senere var EØS helt uproblematisk fordi vi alltid kunne bruke veto. Schengen måtte vi absolutt inn i for å kunne reise over nesten hele Europa uten pass. Foran stortingsvalgene har de ledende partiene, med vekslende forklaringer, hele veien fortalt folk at «Europa» ikke var noe valgkamptema, det skulle ikke treffes viktige vedtak i perioden, det skulle avgjøres i folkeavstemning osv. I virkeligheten har valget igjen og igjen hatt enorm betydning for videre skritt inn i EU, -– slik situasjonen er også ved høstens valg, kanskje mer enn noen gang!

Kan raseriet i gatene være ekstreme utslag av at mange føler seg trampet på og ført bak lyset av EU? Feilinformert om hva som er det reelle innhold i planene og om intensjoner og konsekvenser? Lokket med løfter det aldri har vært meningen å etterleve?

En tiltak for bedring ble nevnt i en utmerket oppsummering i svensk TV 1: Slik det er blitt fast praksis ved de store FN-konferanser, kan man holde en egen konferanse for det sivile samfunn, avvikle EU-toppmøtene i nært samspill mellom politikerne og et alternativt forum av folkebevegelser. Vel og bra, men det vil vel hjelpe lite med litt mer demokrati på toppmøtene om det ikke viser seg mulig å gjøre EU-systemet demokratisk i hverdagen?

I Norge og i andre land er folk blitt fortalt at de kan bremse, at videre skritt mot union krever enstemmighet, det vil ikke skje noe om et medlemsland sier nei osv. Person åpnet Göteborg-møtet med å trampe ned det irske folkets nei til Nice-traktaten (om øst-utvidelse og mindre makt til små land). Kanskje man bør rette blikket mot toppene, i EU og medlemslandene, om man vil forstå EUs voldsproblem? Og mot hvilke tiltak som kan bidra til respekt, dialog og fred.

Av Fredrik S. Heffermehl, jurist og styreleder i Norges Fredsråd