Enkelte kommentatorer mener at mange tror at det er vårt ikke-medlemskap som er skyld i den økende arbeidsledigheten, noe som fører til skifte av standpunkt. Og det er kanskje ikke så merkelig at folk gjør seg slike tanker, slik situasjonen fremstilles i massemediene.

Men dette er feil. Ledigheten har i EU har i mange tiår ligget på 10-11 prosent. Nå er den noe lavere, noe som blant annet skyldes alderssammensetningen, antall innbyggere i arbeidsfør alder har gått ned. Den norske arbeidsledigheten, selv på dagens høye nivå, ville vært en drømmesituasjon for EU. Å melde seg inn i EU for å få ned arbeidsledighet, ville være som om Rosenborg meldte seg inn i Brann for å vinne serien.

Hva er det så som fører til den økte ledigheten i Norge? Årsaken er det høye rentenivået som igjen fører til en sterk norsk krone, noe som fører til at bedrifter som eksporterer eller konkurrerer med importvarer, blir tapere.

Grunnen til det høye rentenivået skyldes først og fremst en omlegging av valutapolitikken. Mens instruksen til Norges Bank tidligere sa at målet for valutapolitikken var at man skulle ha stabile valutakurser blant annet for å sikre at eksportindustrien var konkurransedyktig, har man nå valgt å kopiere EUs økonomiske politikk. Å holde inflasjonen under 2,5 prosent er i praksis det overordnede mål for den økonomiske politikken.

I EU har man mange flotte formuleringer om målene for den økonomiske politikken. Men det er kun noen få mål som er tallfestet, dermed blir den øvrige økonomiske politikken et haleheng til de tallfestede størrelsene. Sysselsettingen er ikke tallfestet; det er derimot underskuddet på statsbudsjettet, statens gjeld i forhold til BNP — og inflasjonen.

For Norges Bank gjelder noe av det samme, det står mange flotte formulering om målsetninger i direktivet fra regjeringen, men det eneste som er tallfestet er inflasjonsmålet på 2,5 prosent. Derfor opplever vi nå en tilstivnet økonomisk politikk, hvor vi - i likhet med EU - ensidig fokuserer på lav inflasjon.

Selv om arbeidsledigheten er mye verre i EU-landene enn i Norge, så er effekten av EU-politikken den samme: økt arbeidsledighet. Egentlig er situasjonen i de fleste EU-land langt dårligere enn arbeidsledighetsstatistikken forteller, fordi deltakelsen i arbeidslivet er mye lavere enn i Norge.

Fortsetter denne politikken vil arbeidsledigheten i Norge øke, prognosene fra Statistisk sentralbyrå er dystre. Men hva kan vi egentlig forvente; fører man EUs økonomiske politikk, må man også regne med å få det samme resultatet: høy arbeidsledighet.

Odd E. Rambøl