Det har vi senest fått erfare av EUs motstand mot vår differensierte arbeidsgiveravgift. EU overkjører norsk distriktspolitikk gjennom EØS-avtalen, og dette er en årsak til uønsket sentralisering. En bakenforliggende årsak til sentraliseringen er at den norske målsetningen om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret ikke er forenlig med et nasjonalt ønske om økonomisk vekst. Den sistnevnte problemstillingen bør avklares før en eventuelt bytter ut EØS-avtalen med et sett frihandelsavtaler for å «redde» demokratiet.

Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift går ut på at satsene for arbeidsgiveravgift varierer med arbeidstakers bosted, slik at satsene er mindre jo mer grisgrendt området er. Finnmark og deler av Nord-Troms har ingen avgift. Målet for ordningen er å styrke sysselsettingen i distriktene. Ifølge EFTAs overvåkingsorgan, ESA, er ordningen i strid med EØS-avtalens regler for statsstøtte til bedrifter. EU-kommisjonen sa i 2000 også nei til en svensk ordning med reduserte sosiale avgifter for deler av tjenestesektoren i Nord-Sverige. Ifølge Kommisjonen var det ikke et tilstrekkelig godt dokumentert samsvar mellom merkostnader (som følge av beliggenhet) og kompensasjon. Sverige kunne ikke garantere at ikke noen bedrifter ble overkompensert.

EØS-regelverket skal bidra til å skape økonomisk vekst. Veksten oppnås gjennom et regelverk som sikrer fri konkurranse innenfor hele EU/EØS-området. Norge og Sverige for eksempel praktiserer ulike ordninger for å støtte næringslivet i distriktene, noe som gjør det svært vanskelig å vurdere om norske og svenske utkantbedrifter gis like konkurransevilkår. I henhold til EUs statsstøtteregelverk bør det offentliges næringspolitiske oppgaver hovedsakelig være å sørge for infrastruktur, støtte til nyskapning, forskning og utvikling.

Den teknologiske utviklingen og økt internasjonal arbeidsdeling medfører at det behøves stadig færre sysselsatte i primærnæringene og i tradisjonell arbeidsintensiv industri i Norge. Kunnskap er utpekt som landets viktigste produksjonsfaktor i fremtiden, når oljen er oppbrukt. Det vil si at høyere utdanning blir et stadig viktigere konkurransefortrinn. Andelen med høyere utdanning er lavest i de tynnest befolkede områdene. Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er kanskje treffsikker med sikte på å opprettholde arbeidsplasser i distriktene, men favoriserer ikke det vi trenger mer av; et kunnskapsbasert næringsliv. Slik næringsvirksomhet er avhengig av tett samarbeid mellom bedrifter og utdanningsinstitusjoner. Geografisk spredning er i denne sammenhengen ingen fordel.

For å få til bosetting i alle landsdeler kan løsningen være at den spredte bosetting innenfor hver landsdel sentraliseres i større grad, for å forhindre at for mange strømmer til Oslo-området.

Margrethe Halvorsen, Europabevegelsen i Bergen