Han har rett i at det ikke eksisterer historiske eksempler maken til det europeiske integrasjonsprosjektet, men derav konkludere, slik Hjellum gjør, at EU i lys av nasjonalstatens «suksess» er en demokratisk illusjon, er i høyeste grad problematisk.

Hjellum foretar en logisk feilslutning når han antyder at demokrati kun kan forekomme innenfor rekkevidden av en liten nasjonalstat. Ordet demokrati stammer fra Hellas og betyr folkestyre. Et reelt folkestyre forutsetter at personer som berøres av politiske beslutninger får en rimelig sjanse til å påvirke dem.

Folkestyre i sin moderne forstand henter sin legitimitet fra det som Rosseau karakteriserte som folkesuverenitetsprinsippet, det at makten i et samfunn går ut fra folket.

Men det er intet som nødvendiggjør at et folkesuverenitetsprinsipp følger nasjonale grenser, tvert imot, det er mye som taler for at det innenfor denne terminologien vil være direkte udemokratisk å gi nasjonalstatene vetorett. På dette punkt fremstår EU-motstanderne som veldig utydelige. Man fremholder på den ene siden at EU lider av et demokratisk underskudd, ettersom EUs eneste folkevalgte organ, Parlamentet, har for liten makt. Når vi EU-tilhengere da mener at en naturlig konsekvens vil være å gi Parlamentet mer makt, avvises dette med begrunnelse i at dette fratar de små landenes innflytelse.

Hjellums hypotese om at det er kun små nasjonalstater som kan lykkes som demokratier, er meget suspekt. Faktisk var det USA som dannet det første moderne demokrati, tuftet på folkesuverenitet og maktfordeling, med en konstitusjon som regulerer forholdet mellom det sentrale og lokale. En modell som et fremtidig Europa kan ha mye å lære av.

Hjellum stiller seg tvilende til om et fremtidig EU vil fremstå som en motvekt til USA. I den grad dette er et ønske så bør det avgjøres av det europeiske folk. Mer oppsiktsvekkende er Hjellums premiss for et fremtidig Europa, med Berlusconi som leder, hvorpå han konkluderer med « at det er liten grunn til å venta ei meir demokratisk og anti-krigersk verd».

En slik deduksjon på mildt sagt mistenkelige premisser er lite troverdig. Hva i all verden får Hjellum til å tro at Berlusconi skulle bli valgt til noe som helst innenfor EU?

Hjellum konkluderer med at en heller bør konsentrere seg om FN. Men dette blir et åpenbart paradoks (dersom Hjellum virkelig mener alvor med sine demokratiske idealer), ettersom FN ikke er noe godt eksempel når det gjelder demokratiske prinsipper. På dette området er EU et mye bedre ideal, og dersom EU forsetter sin demokratiske utvikling i retning av et institusjonelt uttrykk for folkeviljen, har EU alle sjanser til å lykkes. På den måten vil EU alltid være et resultat av det europeiske folks ønsker.

Av Eirik Løkke,

politisk viseformann,

Høyres Studenterforbund Bergen