kronikkAV ARNT STEFANSEN

Tanken om en europeisk sikkerhets— og forsvarspolitikk har stått på dagsordenen helt siden den annen verdenskrig. Men den kommunistiske trusselen fra øst gjorde at Europas egne forsvarsprosjekter ble lagt til side til fordel for det atlantiske samarbeidet. Først da Jernteppet falt kunne det gamle europeiske prosjektet tas frem påny.

Likevel kom det som en overraskelse på de fleste da britiske og franske ledere, høsten 1998, tok initiativet til et militært EU-samarbeid med sikte på å utvikle en egen utrykningsstyrke.

Under de to lands toppmøte på den franske øya St. Malo ble det formell enighet om prosjektet, og på unionens toppmøte i Helsingfors i desember året etter ble de formelle vedtak fattet.

Den nye styrken skulle være på plass i år 2003. Den skulle bestå av 60.000 soldater, en flystyrke på 300 fly og en flåtestyrke på 80 skip. De viktigste oppgavene for den nye EU-styrken skulle være fredsbevarende, fredsskapende og humanitære oppdrag i et europeisk krise- eller krigsområde.

Det er to hovedårsaker til det nye europeiske forsvarsinitiativet: At USA ønsker at Europa tar større ansvar for sin egen sikkerhet. Og at EU-landene selv ønsker å utvikle en forsvarsstyrke som kan supplere utviklingen av et indre marked og en felles valuta. De to hensiktene står ikke nødvendigvis i motsetning til hverandre. Men de kan gjøre det. Og utviklingen det siste året har vist at det slett ikke er uproblematisk når storebror NATO skal gi opp sitt 50 år gamle forsvarsmonopol.

Et av problemene er at EU-landene har til dels svært ulike ambisjoner når det gjelder det nye forsvarsprosjektet. For Frankrike er det nye EU-forsvaret mye mer enn et supplement til NATO. Mange i den franske ledelsen har som mål at Europa skal tre ut av USAs skygge også i sikkerhetspolitiske og militære spørsmål, og noen sier rett ut at de håper det nye EU-forsvaret etter hvert skal gjøre NATO overflødig.

Slike signaler er blitt møtt med en blanding av aggresjon og oppgitt hoderysting på den andre siden av Atlanteren. USAs offisielle linje er riktignok en klar støtte til prosjektet, men enkelte har advart. Fortsatt er NATO det viktigste instrumentet USA har for innflytelse på det gamle kontinent.

De franske synspunktene er komplett uakseptable for britiske myndigheter, USAs nærmeste allierte i Europa.

I øyeblikket blir for øvrig de franske interessene godt ivaretatt av Tyrkia, som de siste månedene har blokkert arbeidet med å få til samarbeidsordninger mellom det nye EU-forsvaret og NATO.

Saken gjelder EUs ønske om å få automatisk tilgang til alliansens store planleggingsressurser, slik at det blir unødvendig å utvikle en egen slik stab for den nye utrykningsstyrken. NATO-landet Tyrkia ser med stor bekymring på EU-forsvaret, fordi man frykter det kan svekke tyrkiske interesser – ikke minst i forhold til naboen, erkefienden og EU-landet Hellas. Tyrkerne bruker derfor planleggingsstaben som et forhandlingskort for å presse EU til å gi dem omfattende medbestemmelse i det nye forsvarssamarbeidet.

Dette blir sett på med stor bekymring av amerikanerne, som frykter at EU skal løse floken ved å opprette en parallell stab til NATO og dermed utvikle et forsvar som i stor grad er uavhengig av USA.

For Frankrike er dette en konflikt som kan gi muligheter for en høyere europeisk profil. Det var da også dette som var utgangspunktet for det omtalte intervjuet med den franske forsvarssjefen, general Jean-Pierre Kelche, i den britiske avisen Daily Telegraph nylig. Kelche slo fast at EU følger sin fremdriftsplan for det nye forsvarsprosjektet, og at den tyrkiske blokaden er NATOs problem. General Kelche slo derfor fast at EU er klar til å utvikle sin egen forsvarsplanlegging, hvis det blir nødvendig.

For Norge er slike synspunkter en kilde til bekymring. Det er ingen hemmelighet at hele EU-prosjektet er en oppskrift på å svekke Norges sikkerhetspolitiske innflytelse i Europa, og jo mer uavhengighet prosjektet får i forhold til NATO, jo sterkere blir denne svekkelsen. Selve skrekkscenariet for Norge er at den nye EU-styrken skal utvikle seg i retning av en Europa-hær, der også spørsmålet om landforsvaret blir satt på dagsordenen. Denne oppgaven er foreløpig entydig definert som en NATO-oppgave. Men det er ingen selvfølge at det skal forbli slik i all fremtid.

EUs nye forsvarspolitikk – ESDP (European Security and Defence Policy) – innebærer et vannskille i europeisk etterkrigshistorie. Offisielt har planene om en utrykningsstyrke i EU-regi full støtte i alle NATO-land, inkludert USA. Årsaken til denne støtten kan sammenfattes i ett ord: Kapasitet. Det er forventet at EU-forsvaret vil føre til at de europeiske EU- og NATO-landene vil satse mye mer på forsvar og militær kapasitet.

Europa er kommet svært mye på etterskudd i forhold til USA på dette området de siste årene. Selve sannhetens øyeblikk i så måte var Kosovo-krigen, der USA sto for 90 prosent av den operative krigføringen, og der Europa lå håpløst etter på viktige områder som datastyrte våpen, etterretning og transport. Problemet er både kvantitativt og kvalitativt.

Mer enn ti år etter den avslutningen av den kalde krigen har de europeiske NATO-landene fortsatt langt på vei en forsvarsstruktur som retter seg mot et angrep fra øst. Det pågår i øyeblikket smertefulle omlegginger både i det norske forsvaret og i andre europeiske land. Håpet er at EU-forsvaret skal bidra til at militærbudsjettene både utnyttes bedre og blir mer romslige i årene fremover.

Den 20. og 21. november år 2000 var en viktig milepæl i utviklingen av det nye EU-forsvaret. Da avviklet unionen sin lenge planlagte styrke-konferanse i Brussel. Det var her EU-landene, og andre land som ønsket å bidra, rapporterte inn soldater og militært materiell til den nye styrken. Resultatet var høyst tilfredsstillende sett fra EUs side:

Mer enn 120.000 soldater ble innmeldt, i tillegg til 400 fly og 100 skip. Norge var største bidragsyter i forhold til folketallet, med en styrke på 3.500 soldater, fordelt på en infanteribataljon og spesialstyrker fra sjøforsvaret og luftforsvaret. I den norske styrken skal det også inngå en fregatt, en ubåt, 12 F16-fly og to Herkules transportfly.

Men ekspertene er etter hvert blitt stadig mer i tvil om hva dette tallet egentlig er verdt. For det er selvsagt ikke nye soldater de europeiske landene vil stille i EUs tjeneste. De samme styrkene inngår i landenes egne styrker – og i NATO. I så måte er det imponerende styrketallet mer et uttrykk for politisk vilje til å støtte det nye EU-initiativet, enn et mål på hvor store ressurser Europa vil bruke for å ta større byrder for sikkerheten på eget kontinent.

Den store prøven blir om EU-landene og deres støttespillere, er villig til å gjøre investeringer i rådyr militærteknologi som i dag må lånes fra USA.

Foreløpig er det få tegn i forsvarsbudsjettene til en slik vilje. Åtte av de elleve NATO-landene i EU har riktignok erklært at de ikke lenger vil kutte ned på forsvarsutgiftene, og at de planlegger en viss økning i årene fremover. Men noen stor tilvekst blir det ikke snakk om, og EU-stormaktene Tyskland og Frankrike er ikke blant de åtte.

Stadig flere europeiske eksperter tviler derfor på at EUs nye forsvarsinitiativ vil frembringe en militær styrke som kan gjøre særlig nytte for seg i løpet av de nærmeste årene. En studie som nylig er utgitt av det britiske forskningsinstituttet Centre for European Reform, konkluderer med at det kan ta opptil ti år før den planlagte EU-styrken kan gjennomføre en militæroperasjon av noe omfang uten hjelp av NATO.

Betydningen av EUs nye militærstyrke ligger trolig lenger inn i fremtiden enn det unionens ledere har sett for seg til nå. På kort sikt er det derfor neppe noen grunn til sterk bekymring fra norsk side for å havne på sidelinjen i den sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa.

På lengre sikt er det imidlertid grunn til å tro at forsvarsdimensjonen blir en svært viktig del av EUs videre utvikling. «En troverdig militær styrke er det EU mangler for å bli en verdensmakt», skriver den kjente kommentatoren William Pfaff i en artikkel i avisen International Herald Tribune. Han konkluderer slik:

«De landene som står i spissen for den nye EU-styrken er Europas tidligere stormakter, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Det de gjør er å forholde seg til storpolitikkens realiteter: Suverenitet eksisterer ikke uten militære midler til å forsvare den. De europeiske landene har ikke vært fullt ut suverene siden den annen verdenskrig. NATOs krig i Kosovo viste hvor underordnet de fortsatt er USA. Nå gjør de simpelthen det historien forteller dem at de skal gjøre.»