Nordmenn og europeere — i begge tilfeller snakker vi primært om eliten - diskuterer EU forskjellig. Den norske debatten kretser for det meste omkring en påstand om at EU er blitt en for sterk og altomfattende enhet. En slik diskusjon finnes også i mange av EUs medlemsland.

Men nå for tiden dominerer den motsatte påstanden europeisk debatt: EU er i ferd med å bli for svakt, for handlingslammet til å oppfylle sin erklærte målsetting om å bli en «global player», global aktør, i konkurranse primært med USA. En kommentarartikkel i den tyske storavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung bekymrer seg for EUs ikke-rolle i verdenskrisen som oppstod etter 11. september.

«Hva betyr det når Kommisjonen, som fremfor alt skal representere hele fellesskapets interesser, ikke er ønsket som samtalepartner ved stormaktenes bord?» spør avisen.

Frykter løsere bånd

FAZ påpeker at Frankrikes president Jacques Chirac, Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder og Storbritannias statsminister Tony Blair i økende grad kjører sitt eget løp. I spillet rundt Afghanistan-krisen har disse tre tradisjonelle stormaktene kjørt løpet på Europas vegne, eller egne vegne.

Den tyske avisen frykter at de europeiske båndene løsner og at Paris, London og Berlin leker med idéen om å gjøre EU-kommisjonen om til et slags sekretariat som spiller en helt underordnet rolle. Det var i så fall ikke meningen. EU-Kommisjonen, med sin uavhengighet og sine til dels sterkt profilerte eks-politikere, skulle sørge for å hevde Europas plass i verdenspolitikken. Klønen Prodi

Nå blir det dessuten ekstra vanskelig, fordi USA sannsynligvis lykkes med sitt afghanske eventyr – og dermed får ytterligere selvtillit til å spille rollen som væpnet verdenspoliti.

Kommentator Gareth Harding i den innflytelsesrike ukeavisen European Voice i Brussel mener Kommisjonens president Romano Prodi er en vesentlig del av EUs problemer.

«For å lede EU må du være en politiker, du må være språkmektig, visjonær, ekspert på PR og en solid toppsjef. Prodi utmerker seg ikke på noen av disse feltene,» bemerker Harding giftig. Spesielt latterlig synes Harding det er at den tidligere italienske statsministeren knapt er i stand til å uttrykke seg verken på engelsk eller fransk, og at han ramler tilbake til italiensk med en gang ting floker seg litt til.

Ønske om sterk mann

Village Voice, som for øvrig utgis av det bedre kjente britiske magasinet The Economist, har ellers fornærmet Romano Prodi ved ikke å plassere ham på listen over de femti personene som har dominert europeisk debatt mest det siste året. På den listen står derimot to av de mest sannsynlige kandidatene til å etterfølge ham, Belgias statsminister Guy Verhofstadt og EU-kommisjonens «utenriksminister», spanjolen Javier Solana.

Prodis periode går ut i 2004, hvis det ikke skjer en palassrevolusjon før den tid.

For EU er det særlig problematisk at kommisjonsleder Prodi etterfulgte den like svake Jacques Santer, hvis mannskap måtte gå av som følge av en tillitskrise i 1999. Ropene på en sterk mann av typen Jacques Delors gjaller i det vi fra et norsk utkikkspunkt kan kalle Europas unionsvennlige kretser.

Farlig utvidelse

EU-kommisjonens forsvarere, som også finnes, påpeker at den for tiden sliter med tunge oppgaver. Ikke minst i forbindelse med den store og nær forestående utvidelsen av EU fra 15 til kanskje 25 medlemsland.

Men nettopp i dette prosjektet ligger også en fare, sett fra kritikernes side. Med 25 medlemsland blir EU så uoversiktlig og uregjerlig at stormaktene for alvor vil begynne å kjøre sine egne løp. Tony Blair vil ikke gidde å bale med Latvia, Malta og Sverige hvis han har et utenrikspolitisk prosjekt han gjerne vil ha realisert.

Det europeiske prosjekt har alltid hentet legitimitet fra tanken om at EU har gitt de små landene muligheter til å holde de store i sjakk – og at EU dessuten har bundet stormaktene i et avhengighetsforhold til hverandre. Mange frykter nå at det paradoksale kan skje, at båndene mellom landene løsnes når EU når sitt historiske mål om å bli (tilnærmet) all-europeisk.