• Å være i København var først og fremst en positiv opplevelse. Vi var titusener av mennesker samlet med ett felles mål: Å kritisere den stadig mer nyliberalistiske utviklinga til EU. Det skriver Johanne H. Kobberstad i dette innlegget.

Undertegnede deltok på demonstrasjonene under EU-toppmøtet i København 13.-14.desember. Lignende demonstrasjoner har de seinere åra fått mye medieomtale pga. hærverk og vold. Mange med meg hevder at politiet har mye av skylda ved å hausse opp stemninga og provosere demonstrantene. Under demonstrasjonene i Oslo og Sevilla i juni gikk det fredelig for seg, men det interessante er at media dekket disse begivenhetene i betydelig mindre grad enn de har gjort før. Initiativet Oslo2002 samarbeidet hele tida med politiet om en ikkevoldsstrategi, og ville lage en folkefest uten synlig politi — noe som var vellykket. I København derimot, var strategien som følger: Massivt oppbud av politi med skuddsikre vester, hjelmer og våpen - klare til kamp. Den første demonstrasjonen var et fakkeltog mot rasisme med 5000-10.000 mennesker, og de to andre var hhv. én «for et annet Europa» og én med navnet «Stop Volden», som samlet ca. 10.000-15.000. Til sammenligning deltok halve Danmarks politistyrke, ca. 6000 politifolk, i sikkerhetsopplegget rundt demonstrasjonene. Dette sier noe om myndighetenes forventninger (les: frykt) til demonstrasjonene.

Vi var fem hundre norske aktivister i København, og alle møtte vi politiet i en eller annen sammenheng. De to bussene i mitt følge ble i København sentrum stoppet av tre politibiler med blålys og sirener, og presset inn til veikanten. Det var totalt 20 politifolk, som spurte oss hvem vi var, hvor vi kom fra og hvor vi skulle hen. Kort tid etter fikk vi kjøre videre. Dette var imidlertid ingenting i forhold til hva mange andre demonstranter opplevde. Én av oslobussene ble stoppet på samme måte som oss, men disse aktivistene måtte vise passene sine, og oppgi øyenfarge, høyde, skostørrelse (!) og personnummer. Slike opplysninger havner antakelig rett i SIS-registeret (Schengen Information System, et slags overvåkingsorgan for Schengen-området), og kan medføre at disse personene seinere nektes innreise ved demonstrasjoner i andre land - under mistanke om «fare for terrorisme».

For øvrig ble rutebussen som gikk mellom sentrum og overnattingsstedet vårt regelmessig stanset av politi til alle døgnets tider, med krav om framvisning av pass. I ett tilfelle observerte undertegnede at alle aktivistene på bussen ble skysset ut av politiet, mens bussen kjørte videre, nesten tom. I løpet av toppmøtet var det ingen opptøyer, men likevel ble noen arrestert for «mindre forseelser». Noen av dem hadde brutt maskeringsforbudet (i Danmark er forsøk på maskering, dvs. å gå med skjerfet opp mot nesa i den bitende kulda, forbudt), andre hadde sneket på bussen. Politiet benyttet enhver anledning til å utvise mulige «terrorister».

Å være i København var først og fremst en positiv opplevelse. Vi var titusener av mennesker samlet med ett felles mål: Å kritisere den stadig mer nyliberalistiske utviklinga til EU. Demonstrasjonene var for alle - der var folk med barnevogner, og den eldste norske aktivisten var ei sprek dame på 87 år! Vi gikk i tog i timevis, ropte slagord, noen spilte i korps, vi sang sanger, gjøglet, og koste oss. Det var en virkelig folkefest, og folk sto i vinduene og langs «ruta» og så på oss og smilte - nesten som 17. mai ...

Hvorfor oppnår vi da ikke større oppslag i media? Svar: Det er ikke sensasjonelt nok - en demonstrasjon eller tre med noen skarve titusen mennesker som ikke lager bråk ... Jeg mener demonstrasjonene illustrerer at vi har rett: Stadig flere innser at EU er udemokratisk, og går ut på gata for å kreve sin rett. Det er vi som representerer folket, ikke EU-toppene. Hva slags demokrati og frihet er det de representerer? Hvorfor føler de seg så truet av demonstrasjonene? Ytringsfriheten utgjør noe av det mest grunnleggende i et demokrati, og det er åpenbart at makthaverne ønsker å begrense denne rettigheten med sine antiterrorlover og svekkede borgerrettigheter. Det blir nesten komisk når busser med aktivister stoppes, og politiet krever opplysninger som nevnt ovenfor. Jeg føler meg nærmest beæret: Oppfattes vi virkelig som farlige - fordi de innerst inne vet at det er vi som har rett ...?

Av Johanne H. Kobberstad,

student og styremedlem i Bergen Sosialistisk Ungdom (SU)