Av Ågot Valle, stortingsrepresentant (SV) og nestleder i Nei til EU

Akkurat nå behandler Stortinget EØS-meldingen, den første siden avtalen ble inngått 16. oktober 1992. Ifølge regjeringen er alt bare fryd og gammen, EØS-avtalen har stort sett ført til velsignelse for Norge. Da er det interessant at Olav Akselsen, leder av Stortingets næringskomité, tar til orde for å si opp avtalen. Han mener at avtalen er en husmannskontrakt. Det er jeg enig i. Men det viktigste er at avtalen gir Høyre og Frp drahjelp i å gi markedskreftene, eliten, mer makt i samfunnet.

Gjennom EØS-avtalen er vi medlem av EUs indre marked, bundet til kapitalens friheter: fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Det var representanter for mektige transnasjonale selskap som skrev manuset for det indre markedet. Hvordan forandrer EØS-avtalen Norge i mer liberalistisk retning og gjør det lettere for de kreftene som vil ha mer konkurranse og privatisering i samfunnet? Jo, fordi hele vitsen med EUs indre marked, og dermed EØS-avtalen, er at konkurranse på et så stort marked skal gjøre all produksjon mer effektiv ved å tvinge næringslivet til omstilling. Konkurranse, konkurranseutsetting og fri flyt er overordnet alle andre hensyn.

Økt konkurranse betyr raskere omstilling, større krav til at ansatte skal løpe fortere og arbeide mer intenst, utrygge ansettelsesforhold, flere nedleggelser, mer pendling, mer uføretrygding, mer førtidspensjonering og flere arbeidsløse. Økt konkurranse betyr flere mennesker i utrygge jobber. Stadig flere av oss kan bare være i jobb dersom arbeidsplassen vår tåler stadig skarpere konkurranse. Og hvis vi sjøl tåler konkurransen. Dette er utviklingstrekk vi kjenner igjen i Norge i dag, også i offentlig sektor.

Med EØS-avtalen i hånden har stortingsflertallet abdisert i forhold til markedskreftene, har overlatt mer og mer av styringen til «gutta i de indre styrerom». Regjeringen, uavhengig av om vi har hatt en Ap— eller Høyre-Sentrum-regjering har foreslått deregulering av økonomien, privatisering, konkurranseutsetting og AS-ifisering. Stortingsflertallet har fulgt villig og lydig opp. Når kapitalen kan bevege seg fritt, uten hindringer, over landegrensene, får vi den store skattekonkurransen som truer offentlig sektor. Store konsern truer med å flagge ut dersom «forholdene ikke legges bedre til rette», dvs. at de skal kunne bidra mindre til felleskassen. Ned med skatter og avgifter.

Dette foregår ikke bare i Norge. I alle land forsøker de mektige å få ned skattenivået ved å sammenlikne med nivået i andre land. Og det finnes alltid en bedriftsbeskatning og en avgift som er lavere i andre land. Resultatet er en omfordeling fra offentlig sektor til privat sektor. Neste år vil privat sektor øke syv ganger mer enn offentlig sektor her i Norge, og dermed vil utviklingen vi har sett over flere år, forsterkes. Det skyldes ikke bare EØS-avtalen, men at høyrekreftene som vil ha denne utviklingen, får god drahjelp av utviklingen på EUs indre marked. Dette er bakteppet for at kommunene og fylkeskommunene får altfor lite penger til skole, eldreomsorg, barnehager, barnevern, kollektivtrafikk og kultur, til fellesoppgavene, neste år.

Dersom sultefôringen av kommunene fortsetter, vil vi få større press på konkurranseutsetting og privatisering, det høyrekreftene kaller «modernisering». Derfor haster det med å gjeninnføre politisk styring, gi mer makt til folkevalgte. Avvikling av EØS-avtalen og en handelsavtale som ikke binder opp handlefriheten på det økonomiske området, er en forutsetning for en vitalisering av folkestyret, lokalt og nasjonalt.