Av Gro Anette Virkesdal>

Dette er absurde påstander, når det uomstridte faktum er at denne næringen — for økonomisk vinnings skyld - sperrer ville streifdyr inne i små bur fra fødsel til død. Uten annet formål enn å produsere luksusplagg og statussymboler for dem uten medfølelse og samvittighet, blir dyr som rev og mink fratatt mulighetene for å leve et naturlig liv i tråd med sine instinkter.

Ingen løgn eller skrekkpropaganda kan dessverre fremstille en tilværelse verre enn virkeligheten for disse dyrene! For Sven Gil Westersjøs påstand om at norske pelsdyrbønder er seriøse og satser på dyrevelferd står i sterk kontrast til synet av innesperrede streifdyr som desperat prøver å få utløp for sin vandretrang, til livredde mødre som dreper eller skader ungene sine, og til rever som har utviklet sykelig tvangsadferd og konstant kaster seg frem og tilbake i burene.

Sven Gil Westersjø tar i sitt innlegg avstand fra at norsk pelsdyrnæring blir sammenlignet med produksjon av katte- og hundepels i Asia, og fremhever igjen den norske pelsbransjens kunnskap og satsing på dyrevelferd. Og visst er det i Asia andre og mer domestiserte dyrearter som blir utsatt for et liv i lidelse. Og visst er avlivingsmetodene som blir benyttet i norske pelsfarmer (elektrisk støt, ihjelgassing og nakkeknekking) noe mindre bestialske enn det som ble vist i TV 2-programmet «Levende flådd».

Den største forskjellen på pelsproduksjon i Norge og Asia ligger imidlertid i utøvernes motivasjon for å pine sine medskapninger, for å livet gjennom nekte dem primærbehov som mosjon og normal sosial adferd. I Asia kan sosial nød og fattigdom hos utøverne muligens forklare en slik avskyelig, artssjåvinistisk og etisk uakseptabel behandling av andre levende vesener. I Norge er motivasjonen ene og alene profitt, profitt på andres lidelse, og da blir det hele skremmende likt pur ondskap.