Nå er det ikke slik, uheldigvis for dem som blir rammet ekstra hardt i dette livet. Det er mange mennesker dette gjelder, men nå skal jeg ta for meg en gruppe som så absolutt havner lengst nede på rangstigen. Jeg trenger vel ikke nevne dem med navn, for alle vet hvem jeg sikter til. De narkomane!

For å gjøre en lang og tragisk historie så kort som mulig:

Jeg er søster til en ung heroinslave på 21 år, som allerede har en lang og brokete karriere hva rusmidler angår. Det i seg selv er ikke det verste, men å stå som maktesløs tilskuer til all elendigheten dette medfører for hele familien. Våre foreldre sin fysiske og psykiske helse blir satt ut av spill. Fem års kamp for å få skikkelig hjelp av det offentlige uten å lykkes, har satt sine dype spor. Hjelpeapparatet i dette landet er en saga blott. Narkomane må selv ønske behandling, noe de veldig ofte gjør, men her skal vondt fordrives med vondt. Dette er det ikke mange som takler og det bærer utpå igjen.

Ettervern som er noe av det viktigste hører nærmest ikke hjemme i vokabularet til våre kjære politikere. De narkomane blir i de fleste tilfeller overlatt til tilfeldighetene. Da må det ende galt.

Ruspolitikken er feilslått og bør tas opp til ny vurdering omgående. De bør også begynne og tenke på hvordan dette rammer de pårørende. Begynn med å lytte til hva de har og si, de sitter tross alt inne med kompetanse på feltet.

Ingen som ikke har måttet leve med en narkoman tett innpå livet sitt vil noensinne kunne forstå hvordan det arter seg. Tro meg, for jeg har prøvd, og kunne godt vært denne erfaringen foruten. Tenk over det neste gang du som sosialkurator utbryter følgende til en pårørende: «jeg har full forståelse for situasjonen ...».

I skrivende stund vandrer min søster rundt i byens gater med hepatitt, infeksjoner, lammelser, abscesser i tillegg til å være meget desillusjonert. Dette til tross, «fagfolk» vurderer situasjonen slik at hun ikke kvalifiserer til tvang. Hun er ikke nok narkoman, da hun har for få overdoser (uttalelse fra kurator) og kun har brukt heroin i seks år.

Tvang har de veldig dårlig erfaring med. Det er standardfrasene man får fra faglig hold. Det paradoksale opp i det hele er følgende: Hordaland fylke har kun to tvangsplasser og de er til alt overmål forbeholdt gravide. Gud forby at min søster skulle bli gravid. Men kanskje hun da kan få hjelp! Dette belyser kanskje hvor tullete lovverket fungerer. Hvordan kan man i utgangspunktet snakke om erfaring, når man motarbeider alle forsøk på å skaffe seg erfaring med denne problemstillingen? De bruker tvang i aller høyeste grad etter min mening. Foreldre og samfunnet for øvrig blir faktisk tvunget til å leve med de narkomane og all elendigheten dette medfører. Forstå det den som vil. Jeg verken kan eller vil.

Hvordan kan et rikt land som vårt behandle mennesker på en slik måte? Dyr har det faktisk bedre i mange tilfeller. Der griper dyrevernsmyndigheter inn.

Jeg kunne skrevet en bok tykkere en Bibelen, men skal prøve å la det bli med dette i første omgang.

Håper samtidig dypt og inderlig at noen med innflytelse leser dette og tar det til etterretning. Nå er virkelig tiden inne for handling.

Min søster er kanskje død før det skjer noe, men det er mange med samme skjebne. Håper bare foreldrene våre ikke går med i samme rennet. Da blir det i alle fall sivilt søksmål mot stat og kommune, for dette er klare brudd på menneskerettighetene.

Må også få med at det finnes flere institusjoner på Østlandet, med kjempegode resultater hva avrusning og ettervern angår. Dette blir vi i Hordaland avskåret fra. Dette er ene og alene galskap. Grunnen er følgende: Blir man behandlet utenfor fylkesgrensene må sosialkontoret i bostedskommunen betale hele summen som fort kan beløpe seg til 35.000 kroner. Velger man et tilbud innad i fylket slipper sosialkontoret unna med ca. 14.000. Da må jeg spørre meg selv: Hvor kommer egentlig fylket sine penger fra? Er det fra utenlandske skattebetalere kanskje?

Nå har jeg full forståelse for tanker som: Hvorfor skal man kaste vekk så mange penger på selvpåført sykdom? Ja, skal vi ha et samfunn som tenker slik er dere mange som bare kan legge dere ned for å dø. Hva med alle livsstilssykdommer som høyt blodtrykk, diabetes 2. lungekreft, emfysem, etc. etc. ... Skal vi også nekte dem adekvat behandling?

Når dette er sagt vil jeg også understreke viktigheten av resultater. Nå er det på høy tid at de forskjellige institusjonene blir holdt under lupen.

Hvordan kan det ha seg at en narkoman får tilbud om dop fra medpasienter når de er inne til avrusning? Og hvorfor blir de straffet med utkastelse istedenfor avskjerming hvis de faller for fristelsen? De er ikke sterke nok til å avstå fra slike fristelser i denne fasen. Det forstår selv jeg, og jeg kan ikke skilte med høyskoleutdanning, bare en smule sunn fornuft. Og det er til alt overmål noe jeg har fått gratis — og det går fint an å bruke litt av det en gang iblant.

Jeg håper jeg har klart å kaste litt lys over problemet, samt at du/dere som folkevalgte velger å stikke fingeren i jorden og faktisk gjøre noe med dette. Ikke si det vi alltid hører. For dere kan gjøre noe hvis viljen er til stede. Ingenting er umulig, kanskje bare litt mer komplisert. Se på det som en utfordring. Slik det fungerer i dag skjuler kuratorene seg bak et stivbeint regelverk. Dette må endres før vi mister helt oversikten, for mørketallene er allerede høye hva rusmisbruk angår.

Innfør løsgjengerloven på nytt. Fjern alle rusmisbrukere fra bybildet. Gi dem skikkelig behandling og ettervern. Prikkbelastning ved gjentatte tilbakefall.

Salg og innførsel av narkotika, se til Bangkok. Trenger jeg å si noe mer?

Hvis noen som leser dette kan nikke gjenkjennende til dette, og kunne tenke seg å gjøre noe konstruktivt med det, ta kontakt med folkeaksjonen mot narkotika i Bergen.

Sammen står vi bedre rustet til kamp. Ja, for kamp ser det ut til at det må bli ...

Jeanette N. Melsom