Du lille redde barn som står alene i ruiner,hva kan vel du forstå av det de voksne lager til?

Jo, du forstår at under sanden kan det ligge miner,så du kan ikke lenger le og leke der du vil.

Du lille barn som stivner når du hører noen komme,hvem skal vel nynne kveldssang når du sovner i din krok?Du får nok hviske selv din sang, til hjertets redde tromme

Og sovne inn til drømmenes forvridde billedbok.

Du lille redde unge, du skal selv en gang stå frem,og overta det ansvar som det er å være stor.Da søk de varme hender og glem arven ifra demsom lot det bli alene mens de brente ut din jord.

For lille redde unge, du vet bedre du enn noen,

At harde hjerter ikke kan og brød og kjærlighet.

Hvis du igjennom flammene beholdt en gnist av troen,så vet du i ditt hjerte mer enn mange voksne vet.

Liv Mannseth