Nå blir det ikke lett å være de som skiller seg ut. Og hva med adoptivbarn som har bodd her i landet helt siden de var bitte små?

Jeg sitter med et stensilert ark fra krigens dager i hendene. Den gangen følte vi alle trykket fra herrefolket på kroppen. En modig sjel hadde kopiert opp og distribuert et dikt av Arnulf Øverland i sin bekjentskapskrets. Der heter det:

_Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!_

Vi må ikke tillate at medmennesker blir hundset på grunn av sin hudfarge eller rase. Vi må få inn i loven et tillegg som gjør det straffbart.

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.

De puster på hatets og ondskapens glør.

En stemme fra fortiden, vil noen si. En vaktbikkje som også har noe å si vår samtid, tro du meg! Noen må nemlig si fra!

ARNE LYNGVI, MJØLKERÅEN