INNBLIKK

Helt siden Ivan den grusommes storfyrstedømme i Moskva på 15-hundretallet, har tyskerne interessert seg for det russiske. Russernes sterke religiøsitet, ubetingede troskap til herskerne, praktfulle seremonier og skjønne kunst møtte tysk klangbunn og ga næring til et svermeri for russernes «store hjerte og sterke vilje», som det ofte heter i den mellomfolkelige folklore.

Tyskerne kunne interessert seg for sine nærmeste naboer i stedet. Men, gjesp, tsjekkiske og polske bønder er til forveksling lik bayerske. På 18— og begynnelsen av 19-hundretallet stod litteraturen i fokus. En tysk intellektuell måtte være oppdatert på Pusjkin, Tsjekov, Tolstoj og Dostojevskij for ikke å bli oppfattet som en noksagt i de rette kretser.

Problematisk historie

Likedan har russerne latt seg beta av tyskernes ånd, kultur og vitenskapelige fremdrift.

Men drømmen om det virkelig nære vennskap er aldri blitt virkelighet. Begge land har som kjent en problematisk politisk historie, ikke minst i konflikt med hverandre. Fremveksten av den russiske kommunismen (som tyskerne Marx og Engels jo hadde et betydelig ansvar for) skapte Stalin. En pervertert utgave av den tyske nasjonalismen ga verden Hitler.

Det ble et ragnarok der tyskere og russere stod på hver sin side. Og bedre ble det ikke av at russerne okkuperte en del av Tyskland i 45 år etter krigen. Ikke bare det; tvangsomplasseringen tyskerne opplevde i krigens sluttfase, førte til at mange millioner ble boende bak jernteppet. Ikke mindre enn to millioner tyskere bodde i selve Sovjetunionen.

Skjebnefellesskap

På grunn av dette skjebnefellesskapet stod vest-tyskerne – tross mye barsk retorikk – alltid fremst blant dem som ville overvinne delingen mellom øst og vest. Det lyktes til slutt. Utover 1980- og 90-tallet – særlig etter Berlin-murens fall i 1989 – gjorde Helmut Kohl det han kunne for å få til nære bånd til Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin. Gerhard Schröder har fortsatt med Vladimir Putin.

Alt dette hører til bakteppet for begivenheten i den tyske Forbundsdagen tirsdag i forrige uke. Vladimir Putin holdt tale på «einem glänzenden und sehr kultiviertes Deutsch», som Der Tagesspiegel så begeistret skriver.

Mens Putin snakket på et tysk som altså var både glitrende og kultivert, og mens han blunket, smilte og spøkte forsiktig (tyskere og humor er jo ikke så lett) – meislet han ut sitt politiske budskap: Russland stiller seg helt bak Vestens bestrebelser i kampen mot terrorismen. Men nå vil Russland også endelig bli tatt alvorlig av både EU og NATO. Russland vil ikke bare ta ting til orientering etter at beslutningene er fattet, men være med fra første stund.

Den kalde krigen er slutt, formante Putin – underforstått både det ene og det andre.

Bidrar med glede

Terrorkrisen er en fantastisk anledning for Putin. Det koster ham intet å stille seg bak Vesten i kampen mot islamistiske terrorister. For det første har Russland atskillige høner å plukke med Afghanistan, russernes Vietnam – selv om det da dreide seg om Sovjetunionen og Mujahedin, ikke Russland og Taliban.

Dessuten kan terrorkrisen sette russernes krigføring i Tsjetsjenia i et nytt lys. Putin har alltid ment at de der fører krig mot farlige muslimske terrorister.

Mens Russland altså bidrar med glede, er det ingen tvil om at nettopp Russlands samarbeidsvilje er avgjørende for at USA og dets allierte kan lykkes. Tenk om russerne hadde gjort som vanlig, støttet gruppene og landene USA skal plukke høner med?

For Russland er det naturlig å bruke de historiske og kulturelle båndene til Tyskland.

EUs største stat er en perfekt partner. Gjennom nært samarbeid med Tyskland, kan Russland svekke USAs hegemoni. I dette lyset må vi også se uttalelsene om at Russland er klar for å bli med i NATO. Dem lot Putin falle ved en annen anledning under tysklandsbesøket.

Vil bli stormakt

For Tysklands del er det hele litt mer subtilt, men ikke mye. Alle som besøker byggeplassen Berlin for tiden kan se at Tyskland vil ut av sin rolle som oksen Ferdinand. De nye maktens institusjoner viser at her ser vi en stormakt under oppbygging. Utenriksminister Joschka Fischer troner i et gedigent, flunkende nytt Utenriksdepartment. Gerhard Schröder sitter i et enda mer grandiost Kanzleramt. Det sies at Schröder syntes den overraskende uelegante bygningen ble for kolossal, men det endte med at han godtok skissene fra Kohls tid.

Tyskland vil være en stormakt, og det blir landet ikke ved bare å være USAs forlengede arm i Europa. Den rollen kan overlates Storbritannia. Tyskerne vil finne sin rolle som Europas naturlige midtpunkt.

Berlin skal bli et av verdens virkelige maktsentre, med gode forbindelser til Brussel og Washington – men i fremtiden kanskje fremfor alt til Moskva. Det kan endre verden.

ILL: GRO