Med basis i varmelæren vet vi at luftens evne til Altså det tidobbelte. Vanninnholdet i luften blir på en måte «drivkraften» i meteorologien, og de prosesser som påvirker vår hverdag.

Enorme energimengder frigjøres når fortetting (kondensering) av vanndamp foregår.

Eksempelvis vil en konsentrert og kraftig regnbyge av ca. 10 km utstrekning, frigjøre en kondenseringsvarme (energi) på ca. 300.000.000 kW. Disse latente energimengder vil øke kraftig dersom middeltemperaturen i luft og hav stiger. Instabiliteten i luften vil tilta og dette kan gi store nedbørsmengder.

Er det tilfeldighet, eller et signal om at «noe er på gang» når vi i de senere år opplever flom og nedbørsrekorder i Europa og andre verdensdeler ?

Som kjent fra meteorologien vil luftmasser som er fuktige ofte starte kondensering og utfelling av nedbør grunnet stigende terreng. Dette fordi luft som blir presset oppover ekspanderer. Ekspansjon = forflytning av masse = arbeid. Dette krever energi. Luften blir avkjølt og fortetting av vanndamp er i gang. Den frigjorte kondenseringsvarmen vil da varme opp lokale «luftbobler» som får høyere temperatur enn omgivelsene. Dette gir luften oppdrift, prosessen er nå «selvdrevet» og ikke lenger avhengig av terrenget under.

Det er innlysende at dersom den globale middeltemperaturen på luftmassene stiger, vil de meteorologiske forhold kunne forsterkes kraftig. Når luftens vertikale forflytninger forsterkes, vil også nedbørens karakter tilta. Ishagl vi forbinder med tropiske tilstander (store som tennisballer), vil også kunne inntreffe på våre breddegrader.

I de senere år har Sørlandet og Østlandet fått merke nedbøren vi vanligvis regner som «vestlandsnormalen». Jeg har min teori om dette, og uten å være for kategorisk, mener jeg forklaringen er denne:

Ved Azorene i Mellom-Atlanteren ligger vanligvis det solide høytrykket Azor-høytrykket. Dette «demmer opp» for varm og fuktig luft fra Atlanterhavet, og lavtrykks aktiviteten som påvirker oss her i Norge, er derfor mest vanlig i områder like sør for Island. Disse lavtrykkene har en vandring som ofte treffer Norge ved Trondheim og Helgelandskysten. Ettersom luftmasser rundt et lavtrykk roterer mot urviser på den Nordlige halvkule, gir dette sørvestlig vindretning mot store deler av Norskekysten. Imidlertid er denne luftmassen begrenset varm og kan derfor ikke løse all verdens vannmengder selv om enkelte på Vestlandet ikke er enig med meg i den påstanden.

Dersom Azor-høytrykket «gir etter» eller forflyttes lenger nord grunnet økt luftinstabilitet, vil vi kunne få en lavtrykksvandring mot Skandinavia som går via Den engelske kanal og mot det Baltiske hav. Denne luftmassen kan inneholde svært mye fuktighet, og vindretningen blir da sørøstlig i store deler av Skandinavia. Ser vi på kartet hvor terrenghøyder kan «aktivere» denne luften, finner vi Normandie i Nord Frankrike, Sør-England, Gøtaland i Sør-Sverige og Hadeland og Telemark i Norge. En slik forflytning av lavtrykksvandring, vil få sentrale østlandsstrøk til å bli Norges nye vannhull og paradoksalt nok Vestlandet den reneste solkysten.

Videre vil temperaturen grunnet forskjell i våt og tørr adiabatisk temperaturgradient bli ca. 10 grader C varmere på Vestlandet enn hva den ellers ville blitt (5 grader C/1000 m terrenghøyde.)

Langfjella er som kjent ca. 2000 moh. Dette temperaturbildet snur til Østlandets fordel når vindretningen er vestlig. (15 grader C og vått i Bergen og 25 grader C og fint i Oslo.) Dersom Langfjella hadde vært høyere, ville temperaturen kunne stige tilsvarende. Forutsatt nok luftfuktighet.

En ny lavtrykksvandring som nevnt, vil i vinterhalvåret kunne gi store snømengder på Sørlandet og Østlandet. Konveksjonsstrømmer (kaldluft fra Hadeland og høyere innland) vil danne kaldluftskiler som presser opp den varme og fuktige luften, som derved utfeller nedbør.

Inntil så lenge, variasjoner i været har vi alltid levd med, men jeg liker ikke tendensen.

Av Rune Midttun