Av Grethe Melby, hovedfagsstudent ved Institutt for medievitenskap i Bergen

Ei heller forstår han en saks «størrelse eller reelle karakter». Dermed er det levnet liten tvil om at Madsen selv er høyskolelektor og at han tar mål av seg til å være en god rollemodell for sine egne studenter, Iversen inkludert, når han gir seg i kast med sitt motinnlegg som trekker frem en rekke viktige problemstillinger knyttet til barns oppvekst.

Alex Iversen er en aktiv samfunnsdebattant med retorisk evne til å formidle sine meninger slik at de engasjerer og provoserer. Det skulle bare mangle.

Iversen har mange år med universitetsstudier bak seg. Det betyr ikke at Iversen har studert universitetet. Han har studert mediene, men ikke minst, hva de betyr for samfunnet. Dette viser seg gang på gang å være medieviterens store problem. Når personer med en eller annen form for autoritet slenger ut «sannheter» om medienes rolle i samfunnet, som at årsaken til barns atferdsproblemer er å finne i «Hotel Cæsar» eller at internett er så farlig at vi helst bør skru av strømmen, kommer medieviteren. Medieviteren sier først at en slik forklaring er litt for enkel. Så at slike enkle forklaringer er uttrykk for manglende forståelse av at problemer gjerne har en komplisert karakter. Deretter sier ofte medieviteren at enkle løsninger blir som å kaste barnet ut med badevannet.

Med andre ord, det første de prøver å gjøre, er å rydde plass til en større og mer nyansert debatt, slik Nina Skauge gjorde 09.01.

Svaret er gjerne preget av et angrep på medieviteren som person. Debatten om «Deep Throat» våren 1999 er et godt eksempel på dette. Av sine motstandere ble Iversen ofte fremstilt som en ung mann med så dårlig moral at hans kunnskap om medier måtte diskrediteres. Ifølge motdebattantene var filmer i «Deep Throat» s tradisjon det teoretiske grunnlaget for praktisering av voldtekt. Når Iversen stilte spørsmål ved deres analyse, og forsvarte filmklubbens visning av filmen, ble dette tolket som et innlegg til forsvar for medieviterens egne interesser og lot det være opp til leserens fantasi å gjette hva dette var.

Jeg fikk aldri sett «Deep Throat». Sjansen for å bli slått ned av voldelige kvinneaktivister som mente de visste bedre enn meg hva mitt sarte sinn tålte, gjorde at jeg lot meg skremme vekk. Det gjorde meg engstelig.

Behandlingen høyskolelektor Madsen gir medieviter Iversen engster meg like mye. For i mine studier ser jeg gang på gang at folk som har liten kunnskap om kommunikasjonsteknologi, tror at teknologien er årsaken til menneskelige problemer. Så fremmer de skinnløsninger. Disse er medisiner som ikke har annen virkning enn bivirkningene. Å forsøke å stille spørsmål ved dette, eller forklare hvorfor det blir så feil, eller enda verre, spørre etter årsaken til at teknologien blir satt i fokus når det er menneskelige problem man debatterer, fører som regel til taushet, slik tilfellet er med Nina Skauges innlegg. Svar får man om man gjør som Iversen; provoserer ved å henvise til «impotent moralisme».

Et eksempel på blind teknologitro er barneombud Trond Waage. Han har tro på å installere såkalte CyberNannies slik at barn ikke skal få tilgang til blant annet pornografi på internett. Til tross for gjentatte tester av slik programvare som viser at den sensurerer en mengde sider som har lite og ingenting med porno å gjøre, samtidig som den slipper de groveste sider igjennom, har man blind tro på dem som løsninger. Til tross for at folk som kan slik teknologi gjentatte ganger peker på gode grunner til å anta at den perfekte CyberNanny aldri blir å få tak i, står CyberNanny på ønskelisten.

Til tross for at datamaskiner er et resultat av at matematikere ikke likte å gjøre regnestykker som bekreftet noe de allerede visste, og at mekaniseringen av matematikken ble gjort for å frigjøre tid til å tenke, ikke for at maskinen skulle tenke for dem, ønsker man at maskinene skal gjøre nettopp det.

Slik er det også med debatten om «Hotel Cæsar». Enda har jeg ikke hørt ett ord om hva man ønsker seg i stedet. Ønsker man seg et annet tv-program? Eller kanskje man ønsker seg en fritidsklubb? Større skolebudsjett, mindre klasser, mer tid til å sette faglige problemer på dagsordenen? Biblioteker med så mange bibliotekarer at de har tid til å fortelle om det de kan?

Bedre mulighet til å bli skikkelig kjent med foreldrene? Og hva ønsker foreldrene seg? Bedre tid til å være sammen med barna? Overskudd til å hjelpe ungene med leksene?

Helt klart er det at rektor Mekki ønsker å snakke med TV 2-sjef Valebrokk. Det gjør mange av oss. Han ønsker at Valebrokk skal ta ansvar. Det er et rimelig krav. Men å tro at atferdsproblemene finner sin løsning dersom TV 2-sjef Valebrokk hører på rektor Mekki, er naivt. Valebrokk kan ikke ordne opp. Kanskje har Mekki tatt skade av å se på Dagsrevyen, slik at han tror at løsninger kommer når to mektige menn tar hverandre i hånden. I så fall mener jeg neste skritt er å kjempe for å ta nyhetene av luften.

I mine tidlige skoledager ble mine angrep, basert i engstelse for at noe var galt her i verden, betraktet som et problem på skolen. For enkelte av lærerne ble det langt viktigere å forsvare sin posisjon som sannhetsforvaltere, enn å gjøre det en lærer skal gjøre, nemlig engasjere seg i bakgrunnen for min engstelse. Dette er noe jeg kjenner igjen i Madsens svar. Medieviterens debattinnlegg oppleves som et angrep som «til de grader skyter til side for det debatten virkelig dreier seg om; ansvaret for barns oppvekstmiljø og oppdragelse». Men er dette en forbilledlig måte å oppføre seg på? Ikke å høre ordentlig etter når noen snakker? For er det ikke nettopp dette som er Iversens agenda? Han mener det er galt å rette skytset mot «Hotel Cæsar» og gjøre mediene hovedansvarlige for barns atferdsproblemer. Han mener dette bunner i en forenklet forståelse av hvordan mediene og samfunnet fungerer. Han mener at argumentasjonen preges av moralisme, og at den er impotent. Dersom man legger sin første mer kroppslige assosiasjon til side, ser man at det som sies er at moralismen ikke har noe potensial. Den har ingen forklarende kraft. Den gir ingen løsninger på problemene.

SI DIN MENING