Det sies at det ikke finnes verre institusjoner å lede enn sykehus, mediebedrifter og teatre. Utvalget som fikk i oppdrag å utrede bruken av scenekunstmillionene i Norge, skjønte nok raskt at det ikke er spesielt lett å gi råd om organisering og finansiering av scenekunsten i Norge heller. Utvalget ble unnfanget og har jobbet i en sky av bråk og skulende blikk fra alle som ikke fikk være med i utvalget. Nå har de overlevert utredningen «Etter alle kunstens regler» til kulturministeren. De kan være sikre på én ting: Bråket vil ikke stilne på lenge ennå.

Innenfor mot utenfor

Helt siden 1970-tallet har norsk scenekunst vært preget av motsetningen mellom dem som står innenfor, og dem som står utenfor institusjonsteatrene. Kampen står om penger, og om oppmerksomhet. Det handler også om hvem som produserer god kunst, og hvor mange de formidler det til, og da blir det selvsagt vanskelig å henge med når man ikke står midt oppe i det.

Men det er etter hvert ganske mange som står midt oppe i det. Mens institusjonene før dominerte fullstendig i kampen om tilskuerne, har de fått solid konkurranse de siste 30 årene. Først fra de frie gruppene, som vokste frem på 70-tallet. Så fra de private teatrene, som i løpet av 20 år har økt setekapasiteten sin fra 1000 til 3000 helkommersielle seter. Institusjonsteatrene kan til sammenlikning stille 4500 seter til rådighet.

Landskapet over norsk scenekunst ser helt annerledes ut enn det gjorde for 30 år siden, og scenekunstutvalget har prøvd å foreslå endringer i organisering og finansiering som passer bedre til terrenget.

Fleksible millioner

Endringene innebærer at færre av de om lag 900 offentlige millionene som går til scenekunsten hvert år knyttes til institusjonene. Teaterverdens gamle damer behøver som forventet ikke å bekymre seg over posisjonen sin. Utvalget foreslår at Nationaltheatret, Riksteatret og Det Norske Teatret lever videre i rubrikken «nasjonale institusjoner». De kan fortsatt se frem til full statsfinansiering. Forslaget innebærer videre at landets eldste teater, Den nasjonale Scene, plasseres i kategorien «landsdelsinstitusjon», sammen med Rogaland Teater, Trøndelag Teater og Hålogaland Teater. Det betyr mindre statlige midler, og mer økonomisk ansvar til fylket og kommune.

Dramatikken rammer først og fremst regionteatrene, som for eksempel Sogn og Fjordane Teater og Hordaland Teater. For det er mellom disse, og aktørene utenfor institusjonene, at kampen om pengene vil bli tøffest. Gitt at det regjeringsutnevnte utvalget får det som det vil, selvsagt.

Slagkraftige samtidsteatre

Blant de mest offensive konkurrentene om fremtidens scenekunstmidler, finnes teaterhusene BIT i Bergen, Black Box i Oslo og Avant Garden i Trondheim. Mens de frie teatergruppene på 70-tallet måtte finne seg i å assosieres med svarte stillongser, politisk repertoar, og mer eller mindre amatørpreget spilleglede, er det ingenting ved disse teatrene som rettferdiggjør den slags assosiasjoner i dag. BITs posisjon i europeisk samtidsteater ble blant annet bekreftet da teatret fikk i oppdrag å sette opp programmet på det belgiske prestisjeteatret Kaiitheater i november i år. Det skal de gjøre sammen med Black Box og Avant Garden, de to andre teatrene i det etter hvert så slagkraftige Nettverk for scenekunst.

Mangfoldet og profesjonaliteten blant gruppene utenfor institusjonene har bare økt. Muligheten for å skaffe økonomisk støtte til oppsetningene har økt, men imponerer ingen. De knappe 30 millionene som Norsk kulturråd har stått for fordelingen av, utgjør ikke mer enn fire prosent av de totale offentlige midlene som går til scenekunst i Norge. Utvalget kommenterer selv det problematiske med at mange av de gruppene som bidrar sterkest til å synliggjøre norsk scenekunst utenlands, som Jo Strømgren Kompani, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt og Baktruppen, er å finne der konkurransen om millionene er hardest.

Den vanskelige kvaliteten

Forslaget om å tvinge regionteatrene ut i en tøffere konkurranse om pengene, der finansieringen knyttes til bestemte prosjekter eller programmer, innebærer på mange måter at de kastes ut i den virkeligheten som de frie gruppene har levd i lenge. Hvis, eller når, den verste stormen har lagt seg, kan vi belage oss på en vel så heftig debatt om hvem som skal styre fordelingen av pengene. Regjeringsutvalget går inn for å plassere makten hos et scenekunstråd, som skal oppnevnes av Kongen i statsråd. Utvalget går inn for en bredest mulig sammensetning av rådet, men ligger klokelig unna alt som kan minne om føringer på hvem som bør sitte der. Rådet vil bli mektigere enn dagens scenekunstutvalg under Kulturrådet. Kampen mellom de urbane teatermiljøene og teatrene i distriktene vil spisse seg til. Frontene mellom de europeisk-rettede samtidsmiljøene og de mer folkelige og kommersielle miljøene vil heller ikke kjølnes.

Fortsatt høy temperatur

Utfordringen til et eventuelt nytt scenekunstutvalg vil ligge i å fordele en fremdeles meget begrenset pott til et virvar av miljøer. Kvalitetskriteriene vil bare bli viktigere. Hvem som skal definere kvaliteten er dømt til å bli omstridt.

Utvalget definerer scenekunstpolitikkens mål som «å bidra til å nå et større og bredere publikum med et allsidig tilbud av scenekunst av høy kunstnerisk kvalitet». Målet har vært omtrent det samme gjennom vidt forskjellige faser av norsk scenekunstpolitikk, men midlene har endret seg. Faren er at midlene spres over så mange miljøer at vi ender i en situasjon med «så mye grei nok kunst som mulig til så mange som mulig». Vi regner med at de ellers så høylytte scenekunstmiljøene roper varsku hvis det skulle skje.