Bergen Døvesenter har fulgt utviklingen med bekymring. Det er først og fremst de hørselshemmede barnas ve og vel som opptar oss. Antall hørselshemmede barn har ikke akkurat minket, men flere og flere går nå på vanlig skole.

Vi har alle sammen et språk som vi bruker å kommunisere med andre på. Vi kan formidle tanker og følelser gjennom språket. Vi kan forstå hva vi krangler om, hva vi gleder oss over, hva vi driver med og mye mer, så sant partene taler samme språk. Vi er med i fellesskapet. Vi føler oss vel i et godt, sosialt fellesskap. Like barn leker best, heter det, og det er mye sant i det.

Når man ikke hører som folk flest gjør, er man ikke akkurat på språklig bølgelengde med folk flest. Man står da overfor et valg. Og når det er hørselshemmede barn man har med å gjøre, er det foreldrene som avgjør hvilken vei barnet skal ta.

Da L97 (læreplanverket for den 10-årige grunnskolen) ble innført og med den § 2-6 «Tegnspråkopplæring» i opplæringsloven, var hørselshemmede skoleelever som har tegnspråk som førstespråk, sikret undervisning i og på tegnspråk. Det var til stor glede for mange. Fra da av skulle barn som er mer avhengige av å iaktta språk gjennom øynene enn gjennom ørene, få en fullverdig undervisning. Nå skulle hørselshemmede barn komme på høyde med sine hørende jevnaldrende i skolefagene.

Men § 2-6 kom til å virke mot sin hensikt. I tiden etter 1997 fikk nesten alle hørselshemmede barn operert inn bak øret noe som skal simulere lydinntrykkene (Cochlea Implantat — forkortet CI). I lys av rådene fra legepersonell og tilhørende logopedmiljø ble disse barn frarådet å gå på skoler som kun følger § 2-6. Poenget er at barn med CI skal lære å tolke lydinntrykkene og likeså lære seg uttale som best de kan. De skal også lære å omgås hørende jevnaldrende i nærmiljøet.

Det ble til at de fleste foreldre kom til å foretrekke at deres hørselshemmede barn med CI skal gå på vanlig skole hjemme.

Vi kan, ut fra foreldrenes ståsted, forstå det. At barnet gjennom mye trening skal kunne høre og tale korrekt norsk, betyr kanskje mye. Hvis det fører frem. Ikke alle hørselshemmede barn med CI klarer å nå opp til foreldrenes forventninger. Men for de håpefulle er det kanskje verdt et forsøk? Hvis det ikke går, er det vel litt for sent å begynne på nytt. Barnets alder kan ikke nullstilles.

Når et hørselshemmet barn går på vanlig skole, er det nødvendig at skolen yter ekstra assistanse. Kan læreren kommunisere med eleven? Forstår de hverandre? Må eleven ha døvetolk? Finnes det ledig døvetolk? Fungerer døvetolken på barnets premisser? Er det i orden med mikrofonen hos læreren? Oppfatter eleven hvert ord? Må eleven lese på munnen? Er tegnspråk nødvendig likevel? Klarer eleven å delta i gruppediskusjoner? Fungerer eleven som alle andre i friminuttene? Har eleven venner han/hun kan være sammen med i fritiden? Vet eleven hva andre snakker om? Mobbet? Ensom?

Vi respekterer foreldrenes valg for sine barn. Selv om det kanskje går bra på skolen, er likevel det hørselshemmede barnet annerledes. Ikke som de andre. Sosialt ensomt, spesielt i tenårene.

På en skole med undervisningsopplegg tilpasset hørselshemmede, oppnår man mye. Der har man fagfolk som kjenner døve. Mange døvelærere er dyktige. Det hørselshemmede barnet er i et miljø sammen med «sine egne». Der kan eleven si: Jeg er som de andre! Igjen dette ordtaket: «Like barn leker best». Barnet får sin identitet. I dette fellesskapet styrker eleven «jeg-et», ved naturlig tilgang på faglig og sosial læring.

Nå har døveskolen på Hunstad utvidet tilbudet, i tillegg til det omtalte § 2-6. Skolen tilbyr også undervisning til hørselshemmede barn som har norsk som første språk , og tegnspråk som andre språk.

Hva skjer i disse oppsigelsestider? Døveskolen mister dyktige lærere, som kanskje går over i annet yrke. Også ansatte på internatene blir sagt opp pga. færre elever. Før sommerferien gråt noen elever da de fikk vite hvem som skulle slutte. Noen gode og omsorgsfulle lærere/personale. Noen som virkelig klarer å være på språklig bølgelengde med hørselshemmede barn og unge, må vike plassen sin til fordel for gamle travere (ansiennitet), der enkelte ikke har klart å avlese elevene engang, etter så mange år. (Oppsigelsene som ble fremsatt før ferien, ble trukket tilbake. Nå går skolen gjennom ansatte på nytt.)

Vi håper at det utvidede tilbudet på døveskolen blir sett positivt på av foreldrene. Det haster kanskje litt å få inn flere elever, også de som har norsk som førstespråk. Da kan vi fremdeles redde en del av de dyktige døvelærere som snart vil få oppsigelsesbrev. Det er av hensyn til og forståelse for de hørselshemmede elever vi sier dette.

Rune Anda, daglig leder, Bergen Døvesenter