Avisen har anført at om lag 20 prosent av dørvaktene i vaktgruppen er domfelte. Vaktvesenet har imidlertid avvist kritikken. Derfra har man ryddig henvist til at hver eneste ansatte vakt har politiets godkjenning til å opptre som ordensvakt.

Umiddelbart kan listen over domfelte dørvakter provosere. Inntrykket forverres ytterligere av historiene Bergens Tidende presenterer om vold og narkotika blant enkelte dørvakter. Svært få av disse påstandene er imidlertid dokumenterte, enten fordi det ikke foreligger dom, eller fordi forholdet er henlagt. Når det gjelder antallet domfelte vakter, trengs også her i det minste en nyansering. Samtlige av disse er godkjent som ordensvakt av politiet. Det innebærer at politiet selv har vurdert disse skikket til yrket som ordensvakt. Avgjørende for politiet har naturlig nok vært at dommene enten har hatt et 1) bagatellmessig innhold, eller 2) blitt avsagt så langt tilbake i tid, at det ville være urimelig om de skulle ha realitet også i dag. Det oppstår med dette unektelig en nokså paradoksal situasjon. Mens Bergens Tidende på den ene siden insinuerer at 1/5 av de ansatte dørvaktene neppe er skikket til yrket som dørvakt, har politiet på den andre siden kommet frem til stikk motsatt resultat. Til dette kommer også at politiet ved vurderinger av denne art, normalt vil operere etter strengere kriterier enn medier og andre vil gjøre.

Til tross for disse kjensgjerninger; inntrykket man sitter igjen med er et useriøst vaktvesen besatt av voldsforherligende og kriminelle dørvakter. Men danner dette et riktig bilde? Jeg vil tvert om påstå at det til grunn for Bergens Tidende sin reportasjeserie enten ligger en antikvarisk og misforstått oppfatning av rollen som dørvakt, eller i verste fall, et bevisst misbruk av denne.

Først vil jeg peke på at dørvaktyrket har gjennomgått betydelige endringer. Tidligere var dørvaktrollen meget ensidig. Arbeidsoppgaven var enkel. Personer som grunnet for lav alder eller andre som voldet problemer, skulle henholdsvis nektes adgang eller kastes ut fra utestedet. Dørvakten behøvde derfor kun inneha én egenskap; betydelig fysisk styrke og størrelse. Dette forhold har naturligvis farget synet på dørvakttypen, eller rettere bidratt til fordommene som hersker overfor dørvakter.

I dag er dørvaktrollen tvert om mangeartet. Oppgavene og i det hele tatt hverdagen for en dørvakt er endret på vesentlige punkter. Dette underbygges av de kvalitetssikringer som får anvendelse ved nyansettelse av en dørvakt. Blant annet må vedkommende opp til en skriftlig prøve. I tillegg kommer kravet om utstedelse av vandelsattest. Når det gjelder utvidelsen av arbeidsoppgaver, kan særlig nevnes kravet til at dørvakten behersker førstehjelp. Også brannsikkerhet er viktig. Dette er eksempler på oppgaver som tidligere fortonte seg helt fremmede for dørvakter.

Den endrete dørvaktrollen har medført en generell utskiftning i vaktkorpset. Gjennomgående for bransjen har vært at personer med lav terskel for utøvelse av vold ikke kan forenes med yrket. Likevel hevder Bergens Tidende at Bergen Vaktselskap «ansetter voldsmenn». I tilfelle påstanden medførte riktighet, måtte det her være tale om voldsmenn med enestående evne til å besinne sine lyster i situasjoner der utøvelse av vold gjerne vil fortone seg særlig fristende. Men en slik tanke faller på egen urimelighet. Det er jo nettopp en kjensgjerning at dørvakter i tjeneste stadig utsettes for til dels grove provokasjoner. Det er derfor verdt å merke seg at de utesteder Bergen Vaktvesen er tilknyttet, ikke har noe å utsette på dørvaktene. Dette burde være en klar indikasjon på at volds— eller annen maktmisbruk ikke forekommer blant dørvaktene ansatt i Bergen Vaktvesen.

Det er etter dette klart at dørvaktyrket nærmest er snudd på hodet. Fysiske egenskaper er fremdeles viktige, men på ingen måte tilstrekkelige. Med endrete krav til dørvakter har en følgelig også fått en annen type dørvakter. Problemet er at oppfatningen av dørvakter ikke har fulgt etter. Det tradisjonelle synet på dørvakten som voldsforherligende muskelbunt dominerer fremdeles. Dessverre har heller ikke Bergens Tidende fanget opp utviklingen, eller i verste fall, ikke ønsket å erkjenne den. Bergens Tidende sin fremstilling fremstår etter dette som et kynisk misbruk av et allerede stigmatisert og fordomsfullt bilde av dørvaktrollen. Det føles derfor urettferdig når Bergen Vaktvesen nå utsettes for kritikk.

Simon Simonnæs har rett. Dørvaktrollen er endret. Oppfatningen av den har imidlertid ikke fulgt etter. Det er dette Bergen Vaktvesen lider under.

Av Nils Chr. Nordhus