Der skiller han mellom aktiv, passiv og lindrende eller indirekte dødshjelp. Imidlertid savner jeg stadig det større perspektivet i diskusjonen om dødshjelp; riktignok berøres økonomi i kronikken, og jeg går ut ifra at du mener at økonomien bør være tilstrekkelig.

Men manglende økonomi må vi vel leve med, i alle fall inntil videre. Vi vet også at barn, unge og voksne (de andre) har manglende behandling grunnet økonomi. Så argumenterer vi med millimeterargumenter for eller imot aktiv dødshjelp. I den andre enden må de andre tåle atskillig grovere toleranse i argumentene: Barn lider under mangelfull omsorg, unge og «unge voksne» lider under f.eks. manglende psykisk pleie, og denne gruppen har hele livet foran seg.

Jeg er ganske overbevist om at dette også er realiteter for de stakkers legene som hver dag må stå overfor dette dilemmaet å måtte prioritere, noe som jo også var blitt målt i bl.a. Danmark. Jeg skulle ønske at vi oftere tar dette perspektivet med i vurderingene og ikke feier det under teppet med at det ikke skal stå på økonomi.

Erik Amundsen, Kråkenes