Artikkelforfatteren Karen K. Blågestad gir her uttrykk for sin mening om hvordan Dyrebeskyttelsen og andre dyrevernorganisasjoner arbeider. Hennes oppfatning av oss dyrevernere som forkjempere kun for de søteste og flotteste dyrene, er ikke riktig. Vi arbeider for at alle dyr skal respekteres og ha et best mulig liv — ut fra de ulike dyrearters naturlige behov.

At det f.eks. er tillatt med strutseoppdrett i Norge skyldes ikke manglende engasjement fra dyrevernorganisasjonenes side. De rår jo ikke over norsk lov. Men det arbeides stadig med å påvirke de lovgivende myndigheter. Dette skjer ikke minst nå når en ny dyrevernlov er under utarbeidelse.

Som eksempel på dyr som Blågestad mener har det bra, nevner hun den norske kua som bare skal ha tre behov: Bli melket, sove, spise. Men her glemmer artikkelforfatteren et grunnleggende behov hos alle pattedyr av hunnkjønn, nemlig samvær med sitt eget avkom. Bare et forsvinnende lite antall norske kyr får dekket dette behovet. Det frie utelivet i sommerhalvåret er heller ikke slik det burde være. Åtte uker er riktignok lovfestet fra 1997 , men dette gjelder bare hunndyr eldre enn seks måneder. Utallige kalver, ungdyr og voksne okser er ikke lenger ute i friluft enn tiden det tar å gå fra fjøset frem til slaktebilen.

At dyrene i Norge hadde fortjent bedre dyrebeskyttelse kan så være. Men først og fremst trenger de flere forkjempere. Det er så uendelig mye å gripe fatt i.

BJØRG ERIKSEN

STYREMEDLEM DYREBESKYTTELSEN BERGEN OG REDAKTØR FOR DYREVENNEN