«Distriktspolitikk» og «desentralisering» kalles dette, samferdselsministerens politiske rådgiver Alfred Bjørlo gikk endatil så langt i NRK Hordaland at han kalte det «en moderne og fremtidsrettet» distriktspolitikk, og denne avgjørelsen viser at vi har en distriktsvennlig regjering, sier Bjørlo med slik entusiasme at vi nesten blir overbevist om at han tror på det selv.

Sannheten er at Bondevikregjeringen gikk usedvanlig hardt til verks overfor distriktene i sitt statsbudsjett for 2002. Kuttene rammet hardest på det som finnes av tiltak for å skape produktive arbeidsplasser i privat sektor. SND fikk kuttet sine bevilgninger til lån og tilskudd med 1,2 milliarder kroner, kommunale næringsfond ble fjernet for å spare 93 millioner, etablererstipend, interregionale tiltak, SIVA og omstillingsfond ble redusert med 20 millioner. Fraktutjevningstilskudd for bensin og diesel ble fjernet og jordbruksstøtten redusert med 300 millioner kroner. For å nevne noe. Lokaliseringen av et regionkontor i Leikanger blir i denne sammenhengen sminke på regjeringens distriktspolitiske lik.

Når regjeringstalsmenn hevder at det er fremtidens distriktspolitikk som utøves i denne saken, bør det alarmere mange. Leikanger er på ingen måte en jordbruksbygd eller fiskerisamfunn preget av fraflytting. Dette er en kommune som har gjort offentlig administrasjon til viktigste levevei. 70 prosent av arbeidsstyrken er ansatt i offentlig sektor, staten er den største arbeidsgiver og sysselsetter alene 42 prosent.

I de siste tiårene har veksten i offentlig sektor vært den viktigste bidragsyteren til sysselsetting i Utkant-Norge. Sysselsettingen i primærnæringene går ned og blir i altfor liten grad oppveid av annen privat virksomhet. I Arbeiderparti-regjeringens forslag til statsbudsjett for 2002 ble det derfor lagt opp til en sterk satsing på næringsutvikling i distriktene. Under Stoltenberg ble det også startet et storstilt arbeid for å modernisere offentlig sektor for at vi skal få mer tjenester ut av kronene. I Vegvesenet skulle man finne organisasjonsmodeller som ga mer vei for pengene, noe som absolutt trengs i Distrikts-Norge. Den borgerlige regjeringen avblåste satsingen på næringsutvikling, og nå ser vi også at målsettingen om mer vei for pengene har måttet vike for en foreldet distriktspolitikk. I denne foreldete distriktspolitikken blir offentlig virksomhet et slags distriktspolitisk gode som skal spres etter diffuse og uforutsigbare kriterier som man antakelig må være Venstre-medlem for å forstå (og som onde tunger antyder: Venstre-ordfører for å få nyte godt av …).

I en moderne distriktspolitikk må vi bygge opp regioner som kan stå på egne bein. På Vestlandet ser vi at vår andel av verdiskaping og eksport på ingen måte gjenspeiles i statens tilbakeføring av for eksempel veimidler. Dersom vi på Vestlandet skal endre på dette må vi stå sammen og kjempe for å utvikle en sterk region som kan overta større deler av ansvaret for regionens utvikling. Arbeiderpartiet har programfestet at vi vil satse på utvikling av regioner som en motkraft til sentralisering. Vi vil bidra til å skape sammenhengende og mer varierte arbeidsmarkeds-, bolig— og serviceregioner. Forutsetningen for at det regionale næringslivet skal utvikles, er sterke regionale kompetanse- og innovasjonsmiljøer, gjerne lokalisert sammen med regionale universiteter og høgskoler. Regionale virkemidler må i større grad benyttes til å bygge opp og videreutvikle slike miljøer og stimulere til samarbeid mellom disse og regionalt næringsliv, andre kompetansemiljø og nasjonale og internasjonale nettverk.

Det er dette som er en moderne og fremtidsrettet distriktspolitikk.

Av Per Rune Henriksen, styremedlem Hordaland Arbeiderparti