Den ene dagen leser man i avisen at ti Høyre-topper inntar en ytterst defensiv holdning til gjennomføringen av bybanen og ikke vil legge to pinner i kors for å sikre den statlige støtten til prosjektet.

Den andre dagen leser man om småbarnsfamilier som må flytte fra Møhlenpris på grunn av astmaplager som følge av den sterke luftforurensningen. Den tredje dagen vekkes drømmen om en biltunnel fra Arna til live igjen, en plan som vil forsterke trafikkaoset i sentrum og gjøre luften over middelalderbyen enda mer helsefarlig. Man må ha lov til å undre seg: Hva er det som skjer?

Hovedproblemet er at vi lever i en tid preget av egoisme og løssluppen liberalisme. Gamle verdier som solidaritet, medmenneskelighet og respekt for fellesskapets interesser har veket for kampen om den dyreste leiligheten, de flotteste bilene, feriehuset i Spania og mest mulig penger i egen lomme, med økende privatforbruk som resultat. De som prøver å tenke langsiktig og ta ansvar også for de neste generasjonene som skal bo her i landet, sliter i motbakke i slike tider. Desto viktigere blir det å ikke gi opp.

I BT fredag 5.9. kan man se at det selvsagt finnes folk også i næringslivet som har sett hva det hele handler om. Næringsdrivende langs den prosjekterte bybanen ser mulighetene for økt omsetning, og eiendomsmeglere ser hvordan verdien på tomter inn mot traseen øyeblikkelig vil stige, fordi ingenting vil være mer attraktivt enn å bo tett inntil en stillegående, eksosfri bane, som kommer og går til forutsigelige tidspunkt.

Nettopp dette perspektivet kan med letthet utvides. Grunnlaget til et nytt byutviklingsmønster er lagt. Klarer man ved gjennomføringen av et tjenlig bybanenett å redusere trafikktettheten i Bergen sentrum, vil et nytt og langt mer attraktivt sentrum stå frem, et sentrum med store, åpne plasser, med parisiske boulevarder, med et levende og fargerikt indre havnemiljø, med bydelstorg, kulturaktiviteter og et blomstrende forretningsliv, en grønn by som turister og tilreisende vil elske å komme til, og som bergensere kan fortsette å være stolte av og nyte godene av selv.

Hvem kan vi stole på at skal ta til fornuften når det gjelder kampen om bybanen?

Menn er av natur mer teknokratiske enn kvinner. Kvinner tenker ofte både mer langsiktig og mer økonomisk. De kvinnelige velgerne bør i full bredde gå inn for et så miljøvennlig tiltak som bybanen. Det samme gjelder de unge velgerne. Det er tross alt deres fremtid det gjelder. Som Monica Mæland sier det: Om tyve eller tredve år blir det kanskje bruk for en bybane. Ja, men da er det for sent, enda en gang. Da har enda flere barnefamilier rømt byen, enda flere har sittet i ørkesløse bilkøer, og livsverdien har vært ytterligere redusert for en stor del av byens befolkning i mellomtiden.

Høyre inntar en viktig posisjon i dette spørsmålet. Partiet har en fremragende og høyt profilert miljøvernminister i Børge Brende. I tillegg har de både kommunalministeren og finansministeren. Det burde gå an for våre lokale høyrepolitikere å gå i allianse med disse sentrale rikspolitikerne og legge et ekstra press på styresmaktene for å samle støtte til Bergensprogrammet og derunder bybanen. I mine øyne ville det være sunn og fremtidsrettet politikk, grunnet på et solid, verdikonservativt livssyn, slik Børge Brende gjør det i sin kamp mot forurensning og for bevaring av norsk natur. Med andre ord: kvinner, unge velgere, verdikonservative og alle som er glade i Bergen; de bør alle veie sine stemmesedler på gullvekt før de putter dem i urnen.

Valgets kvaler er store for mange. Men når det gjelder bybanen bør det ikke være så vanskelig. Man trenger hverken være sosialist eller sosialdemokrat for å støtte saken. Tre sentrale borgerlige partier i byen står like helhjertet bak bybanen som de sosialistiske partiene. De har forstått hva det gjelder: Bergens fremtid som et levelig bysamfunn.

Måtte alle byens velgere forstå hvor viktig dette valget er!

Gunnar Staalesen

Gunnar Staalesen.
Scanpix