KOMMENTARTRINE EILERTSEN

Kjell Magne Bondevik mobbes, Valgerd Svarstad Haugland mobbes, topper innen næringslivet mobbes så snart de trår litt feil, Märtha og Ari mobbes, og statsbudsjettet er jammen også blitt mobbet. Det er i det hele tatt ikke få av våre samfunnstopper som mobbes, skal vi tro vår statsminister, og det skal vi jo helst.

Bondevik tar opp temaet fordi han ønsker å gjøre noe med mobbingen som samfunnsproblem. Men debatten sklir ut i et diffust feilspor hvis det ikke skilles mellom mobbing og store doser med negativ oppmerksomhet. Debatten om mobbing i skolene og på arbeidsplassene er noe helt annet enn debatten om hvordan pressen håndterer negative nyheter om kjente, sterke mennesker med solide nettverk rundt seg.

Mobbing på toppene

«Betegnelse for en gruppes angrep på et enkelt individ (eller noen få) som ikke hører til i eller ikke blir akseptert av gruppen», står det i Store Norske Leksikon for den som tar seg bryet med å slå opp ordet «mobbing». NRK hadde en hel serie om det i høst, og stadig flere barn og unge våger å fortelle om mobbehverdagen sin. Det er alltid like hjerteskjærende å høre om hvordan de har det.

Det var, må vi tro, først og fremst disse historiene, sammen med tallene som forteller om barn som gruer seg til å gå på skolen hver dag, som utløste kongens og statsministeres behov for å snakke om mobbing i nyttårstalene sine. Eller kanskje var det ikke det. Kanskje var det heller at noen i deres eget sjikt ble utsatt for en behandling av pressen som de selv oppfatter som mobbing.

Bondevik utdypet sine poeng i Bergens Tidende i går, og trakk frem sin kollega Valgerd Svarstad Haugland som et eksempel på en person som er blitt utsatt for trakassering og mobbing. Hun, Torstein Moland og Tore Tønne var alle mobbeofre i statsministerens terminologi. Det må være besynderlig å høre for den 12-åringen som satt hjemme ved frokostbordet med klump i magen i morges, i ren redsel for å gå på skolen.

For det er store forskjeller mellom denne 12-åringen og Bondeviks profilerte mobbeofre.

Ensomme mobbeofre

«Jeg har fått mange støtteerklæringer», kunne Svarstad Haugland fortelle da hun ble spurt om hvordan hun oppfatter hardkjøret fra P4. Ingen tror at den redde 12-åringen får noen støtteerklæringer. Det er nemlig det som er litt av problemet til det barnet. Det er ingen som støtter ham eller henne, det er ingen som sier at, jo da, du er i krigen nå, men på lang sikt finner de nok ut at du hadde rett. Det er nemlig en av de dimensjonene som gjør et menneske til et mobbeoffer. Det finnes ingen der for dem. Enten fordi de ikke vet om mobbingen, eller fordi de ikke tar det alvorlig nok.

Såkalt mobbing fra førstesidene i landets aviser utløser derimot nettopp den støtten som hverdagens mobbeofre savner. Vi får sympati med dem som opplever motgangen. Ja, opinionens oppfatning av P4-beslutningen har snudd til statsrådens fordel nettopp fordi reaksjonen fra P4-miljøet har vært så utover alle proporsjoner urimelige. Og spør Carl I. Hagen hva han har tjent på å fremstå som såkalt offer for medienes mobbing. Han mangler i hvert fall ikke sympati.

Bondevik, Svarstad Haugland, Rød-Larsen, Jagland, Moland, og de andre kjendismobbeofrene er ikke alene i verden. De tilhører alle en eller annen gruppe som de kan få sympati fra. Det kan være en partigruppe, kolleger i departementer og på arbeidsplasser, familie og venner. 12-åringen med klumpen i magen kan ikke regne med slik støtte.

12-åringen opplever sannsynligvis også mobbingen over et mye lengre tidsrom enn våre samfunnstopper gjør. De må overleve noen uker, til nød måneder, med ansiktet sitt på forsiden av avisene. Og selv om lidelse ikke kan måles, og oppleves individuelt, kan dette vanskelig sammenliknes med det de barna og ungdommene vi snakker om her må gjennomleve over år.

Utvannet begrep

Forskjellene mellom hverdagens anonyme mobbeofre, og Bondeviks mobbeofre er ikke ensbetydende med at ethvert profilert og mektig menneske skal forventes å tåle absolutt alt av råkjør fra medier eller meningsmotstandere. Selvsagt skal de ikke det. Og selvsagt skal mediene gå i seg selv etter en tragisk sak som Tønne-saken, akkurat som de burde gjort etter Moland-saken. Og visst kan et hardkjør fra media føles som mobbing for dem som rammes. Og, ja, Bondeviks ønske om mediedebatt og en løpende mediekritikk er betimelig og nødvendig å oppfylle.

Men det er vanskelig å håndtere Bondeviks mobbebegrep fordi det er i ferd med å bli utvannet. Og når det blir utvannet, taper begrepet betydning. Bondeviks omfattende mobbebegrep kan i verste fall undergrave alvoret i begrepet, noe som ikke hjelper dem som utsettes for mobbing i hverdagen. Vi ser jo at de kjente såkalte mobbeofrene som regel kommer tilbake når stormen har lagt seg. De kommer tilbake, og blir like viktige som de var før, og den mobbingen de måtte ha opplevd fremstår ikke som spesielt alvorlig.

Dette hjelper altså ikke dem som ikke har statsministeren til å tale sin mobbesak, de vi ikke vet hvem er. Det hjelper ikke dem å bli satt i bås med kjendismobbeofrene. Det handler rett og slett ikke om det samme.

Bare for å slå det fast: Valgerd Svarstad Haugland er ikke noe mobbeoffer. Hun møter motbør og til tider urimelig motgang i kjølvannet av beslutningene sine. De reaksjonene må statsministeren få lov til å mene noe om. Men, igjen, kall det ikke mobbing. Reserver begrepet til dem det angår. Og skulle våre samfunnstopper finne ut at de ikke orker livet i stormen, så har de, i motsetning til hverdagsmobbeofrene, anledning til å trekke seg ut av både rampelys og storm.

IKKE MOBBEOFFER: Valgerd Svarstad Haugland får mye kjeft og motgang, men er ikke et mobbeoffer.

Arkivfoto: Håvard Bjelland

ACXPMX00

Uthevet sitat: Og spør Carl I. Hagen hva han har tjent på å fremstå som såkalt offer for medienes mobbing